Det er noen ting – minner fra barndommen – som har brent seg fast på hjernebarken hos meg. Mye av det er i bruddstykker: bilder og ord i korte små glimt. Her er noen av dem.
Kantareller er godt
Da jeg var liten – før jeg begynte i barnehagen – var jeg hos dagmamma når foreldrene mine var på jobb. Ved huset til dagmammaen min var det en stor fin hage, og i enden av den et bittelite skogholt. Der inne var det kantareller. En av dagmammaen min sine unger og jeg traska til enden av hagen, inn i skogholtet, og fant en liten håndfull små kantareller en dag. Vi tok de med inn på kjøkkenet til dagmammaen min, og hun stekte de i ei steikepanne med litt smør, så vi fikk smake. Kantareller er godt.
Empiristen slår til
Jeg kan sies å være en naturlig empirist. Like før 17.mai det året jeg fylte 3 år fant jeg på at det å stupe hodekråke ned trappa fra andre etasje ned til første måtte være en glimrende idé. Å stupe hodekråke på flatmark var jo kjempeartig, så det måtte jo være enda mer artig å stupe hodekråke ned ei trapp. Jeg gikk opp til toppen av trappa, bøyde meg pent framover og satte utfor. Det var kjempeartig i ca ett sekund, så begynte det å bli skummelt. Da jeg traff kommoden som stod i bunnen av trappa var det veldig skummelt – og jeg hylte. Mamma kom til unnsetning, det gikk bra. Senere fikk jeg kjeft fordi Mamma hadde hivi fra seg bunaden rett på gulvet da jeg hylte, og den var blitt støvete.
Miljøfascisten – Blame Blekkulf
Jeg hadde vel akkurat begynt på barneskolen, og forvilla meg borti gjengmentalitet på et tidlig stadium: Jeg var medlem av Blekkulfklubben (90talls miljøforkjempende barneklubb). I det herrens år 1990 ble Kuwait innvadert, og Gulfkrigen var i gang. Jeg har fått lov til å se nyheter på TV så lenge jeg kan huske, og dette var intet unntak (jeg ble dog advart hvis det var veldig sterke bilder). På nyhetene en kveld viste de bilde av en massegrav – masse lik i ørkenen tilgriset av blod. Jeg fikk spørsmålet «ja, er det ikke forferdelig?» – hvorpå seg svarte: «Ja. Det er helt grusomt hvor mye alt det blodet forurenser ørkenen…!»
Har dere minner fra barndommen å dele?
d y s t o p i 
Ahahaha! godt det ikke bare er meg. Måtte sykle ned trappa jeg da. Så veldig gøy ut. Det var det altså ikke!!! xD
Teit å gi deg skylda for at hun støver til bunaden da. Unger hyler jo støtt som det er, 9 av 10 ganger gjelder det IKKE liv og død :P… så lurer jeg på hvorfor gulvet var støvete nok til å faktisk gi en forskjell?? Hm.
Men er det altså bare meg som åt løvetann ?
Ouch! Hehe
Jeg tror kjeftinga var litt sånn malplassert frykt for at jeg hadde skada meg… hu pælma bunaden og den havna rett på gølvet, og med en treåring i huset er det kanskje ikke så lett å holde alle overflater plettfrie ;p
Løvetann? Tja – hendte at «salatløvetann» fant veien inn i kjeften min, men da var jeg eldre og det var ved middagsbordet. 🙂