Bok: «Ung Jente»


Jeg har bestilt meg bok fra ARK bokhandel i dag – Ung Jente skrevet av Hannah Petrie. Jeg gleder meg til å lese den, fordi jeg «kjenner» forfatteren – det vil si, jeg leser bloggen til Hannah daglig, men samtidig gruer jeg meg litt til å få et slikt innblikk i psykiatrien. I og med at jeg ikke har noen som helst erfaring – foreløpig – med slike instanser selv er jeg litt spent på hvor skremt jeg vil bli av å lese slike bøker.

Jeg har også en liste over flere bøker innen samme tema jeg har tenkt å kjøpe. Denne lista inkluderer Fordi jeg fortjener det? av Kristin Oudmayer, og I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng.

Har dere tips til flere bøker innen psykisk helse jeg burde lese?

Farvel anonymitet

Nå har jeg sitti og knota med utseendet på bloggen i flere timer: Jeg ville ha en ren og pen «ny» blogg til det nye domenet jeg kjøpte, og nå har jeg det. Det er fremdeles et og annet småplukk å fikse på, men det er bare fordi jeg er pirkete.

I samma slengen vinker jeg bye-bye til kvasianonymiteten jeg har hatt her i form av å klistre trynet mitt på bloggen. Og så endra jeg forfatternavn også, til Dystopia Kaotika, bare fordi det høres penere ut.

Ja, jeg er sær.

Forfatteren

Om Hypomani & Meg

Jeg vil presisere at jeg foreløpig ikke har en diagnose, og kan derfor ikke påberope meg «å være bipolar». Dette innlegget er ment som en tankevekker – mest til meg selv.

Jeg begynte å mistenke at noe kunne være i gjære for noen år siden, da jeg var i en bølgedal som tilsynelatende aldri tok slutt. Jeg var nok aldri «skikkelig deprimert» – men jeg var akkurat langt nok nede i mørket til å ikke orke hverdagen som sådan. Jeg var (og er) også av typen som ikke gjorde noe med saken på daværende tidspunkt fordi jeg skulle jo bare ha det jævlig, jeg – det var meninga, det. Jeg brukte store deler av tiden på å sove, eller bare være på hybelen og gjøre ‘ingenting’. Jeg var heller ikke like deprimert hele tiden dette pågikk, men jeg kom meg liksom aldri helt opp av kvikksanda. Jeg var konstant sliten og tiltaksløs. Orka ingenting, isolerte meg selv fordi jeg ikke orka å være rundt andre.

Og så – snudde det. Dramatisk. Helomvending. Full 180. Jeg hadde en flere måneder lang fest, virka det som. Og der igjen, jeg var ikke totalt propell hele tiden i løpet av de månedene, men jeg var mer oppstemt, mer optimistisk, langt mer sosial, og gjorde en hel masse ting jeg normalt sett sannsynligvis ikke ville ha begitt meg ut på.

Selvsagt tenkte jeg ikke noe mer over saken der og da, jeg var jo endelig kommet meg opp av kvikksanda og livet var fantastisk! Ingenting feil med meg, nei! Derimot ble jeg litt i tvil når denne bølgetoppen – for å fortsette metaforen – begynte å dale igjen. Hva hadde jeg gjort? Hva hadde jeg egentlig holdt på med? Det var noe som skurret med det hele, noe som ikke var helt …vel, meg.

Nysgjerrig av natur, konsulterte jeg Google og Wikipedia, og gravde fram artikler og andre skriverier om alt tenkelig mellom himmel og jord innen psykiatri og mentale lidelser av ymse slag. Etter å ha lest en liten håndfull artikler om Bipolar (2) lidelse, kjente jeg meg igjen i mesteparten av det jeg leste. Her var det ugler trippende i måsan. Jeg leste om diagnosekriterier og stemningsstabiliserende medikamenter, og om elektrosjokkterapi i ekstreme tilfeller av Bipolar 1 lidelse. Jeg leste og leste, til jeg blei blå i trynet.

Hvilket bringer meg til innleggets tema: Hypomani (og meg).
I løpet av lesegildet snubla jeg over et par sjekklister, en for depresjon og en for hypomani. Jeg vil anta at disse sjekklistene inngår i diagnosekriteriene, uten at jeg skal påstå at det er tilfelle.

Her er en lignende sjekkliste, for hypomani, knabba herfra. Jeg har uthevet de punktene som gjaldt for meg i det jeg nå tror var en hypoman fase:

    Behovet for søvn er redusert
    Man føler seg mer energisk og aktiv
    Selvtilliten er større
    Man liker arbeidet bedre
    Man er mer sosial (ringer flere, går mer ut)
    Man har et ønske om å reise mer eller reiser mer
    I trafikken kan en kjøre fortere eller ta flere sjanser
    Pengeforbruket er høyere eller for høyt
    Man tar flere sjanser i det daglige
    Den fysiske aktiviteten er øket
    Man planlegger flere aktiviteter eller prosjekter
    Man føler seg mer kreativ
    Man føler seg mindre sky eller hemmet
    Klesvalget kan være mer fargerikt eller uvanlig, evt. og annerledes bruk av sminke
    Den seksuelle lysten er øket
    Man kan flørte mer
    Man kan snakke mer
    Man kan tenke raskere
    Fortelling av morsomme historier eller vitser forekommer oftere
    Ting blir gjort mye raskere og/eller lettere
    Mer utålmodig
    Andre kan oppleve vedkommende som slitsom eller irriterende
    Man kan komme lettere i krangel
    Humøret er bedre og/eller man føler seg mer optimistisk

I en av diagnosekriterie-artiklene jeg leste stod det at man måtte ha minst 3 av symptomene i en periode på minst 4 dager. Javel…? Jeg hadde 19 av mulige 24 (hvis vi tar utgangspunkt i lista over) symptomer i en periode på bortimot 7 måneder, riktignok med varierende grad av intensitet. Sagt på en annen måte: I løpet av de om lag 7 månedene dette pågikk hadde jeg til enhver tid 3 eller flere av symptomene på lista. Noen ganger var jeg mer kreativ, andre ganger var jeg festens midtpunkt, og andre ganger igjen satt jeg oppe hele natta fordi jeg ikke var det minste trøtt og krangla så busta føyk med en eller anna stakkar på MSN eller lignende.

Men, fordi jeg ikke var manisk på noe tidspunkt, var det vel egentlig ingen som merka noe unormalt heller. Jeg bodde på hybel i et hus med seks andre på omtrent samme alder i perioden. De merka ikke noe, selvsagt. Hadde jeg derimot ennå bodd på hybelen jeg bodde på da jeg var deprimert et par år tidligere, med de samme folka, så hadde nok de reagert kraftig.

Når jeg ser tilbake på de to periodene nå, er det som om jeg ser to vidt forskjellige personer. Den første jenta går bare i svarte klær, hun ser alltid trist ut, og tilbringer mesteparten av tida på rommet sitt. Hun gråter mye, og føler seg tilsidesatt, uverdig, som en taper. Den andre jenta er den rake motsetning. Hun går i veldig korte skjørt og trange topper på fest, hun ler og snakker med alle, hun er litt ekshibisjonist av seg, og hun tar sjanser, hun får merkelige innfall og har plutselig hanekam, hun skriver, tar bilder, synger, hun er effektiv og kreativ, hun er den fødte vinner.

De som kjenner den første jenta ville sannsynligvis ikke ha kjent igjen den andre jenta, og omvendt – de som kjenner den andre jenta ville nok ikke tro at hun også er den første. Det er en skremmende, og fascinerende tanke. Et eller annet sted i mellom disse to er jeg. Den egentlige, «normale» jeg, mener jeg.

Følgelig blir spørsmålet jeg stiller meg selv hver morgen mens jeg stirrer på det trøtte trynet i speilet:
Hvilken av jentene er du i dag?

Nattsvermer

Jeg har alltid vært fascinert av ting som er litt annerledes, dette gjelder også dyr og lignende, og hvilke dyr jeg synes er fine.

Folk flest er vel enige om at sommerfugler er fine? Jeg synes den nært beslektede nattsvermeren (også kjent som natt-sommerfugl) er enda finere. Visste du forresten at det er omtrent ti ganger så mange arter av svermere og møll som det er av sommerfugler? Det er ganske mange møll, det!

Nattsvermer vi fant på stuegulvet i morges.

Men, den nattsvermeren jeg synes er aller finest, er Acherontia lachesis, en av tre arter av Dødningehodesvermere. På grunn av dødningehode-tegningen blir denne svermeren ofte sett på som et illevarslende tegn og symbol på ondskap og/eller død.

Med fare for å høres ekstremt gotisk og mystisk ut; jeg har alltid vært tiltrukket av dyr og insekter og diverse ting som ofte assosieres med død, pine, ondskap og Helvete. Jeg har alltid hatt et relativt bevisst forhold til dette med død, men jeg har aldri vært redd for døden – som jeg kan huske. Jeg behandler konseptet «død» med en viss respekt, ja, men jeg har aldri vært redd for å dø. Skjer det, så skjer det, og det er lite jeg kan gjøre med saken.

Men det betyr ikke at jeg aktivt oppsøker situasjoner der Døden puster meg i nakken. Ikke med vilje i hvert fall…

Hvis jeg skulle gjette meg fram til en grunn til at jeg er så bevisst på døden, så må vel det være det faktum at jeg lever i dag. Smaagothene har ingenting å skilte med når jeg forteller om da jeg blei født – jeg er født mer eller mindre død, faktisk. Det vil si, jeg er født uten fosterlyd (hjerteslag); den forsvant underveis.

Midt oppi alt spetakkelet med fødsel og greier får Mamma beskjed om at nå jeg ut fordi de ikke kunne høre fosterlyden lenger. Var for seint å ta keisersnitt også, så det var bare én måte å få meg ut på – den naturlige. Jeg var allerede halvveis, så det var vel kanskje like greit. Da jeg kom ut hadde jeg navlestrengen viklet rundt hele kroppen, ikke bare rundt halsen, så jeg blei lagt i kuvøse i et par dager – sånn i tilfelle jeg blei blå (les: død).

Kanskje det er derfor jeg fascineres av døden? Jeg har på en måte allerede vært der? Jeg veit ikke, jeg bare er sånn.

Hva med dere? Fascineres dere av døden? Eller andre ting?

Avgrunn

Jeg står på kanten av stupet og ser ned – det er mørkt der.
Beksvart.
Ingen konturer – ingenting.
Bare mørke.
Jeg ser over kanten, ned i mørket, og vet hva som venter meg der.

Jeg ligger på sofaen i fosterstilling, krøller meg så mye sammen som jeg greier. Hører på musikk. Hodet er tomt. Ingen tanker. Langt i det fjerne hører jeg min egen stemme si «stygge, feite, taper – han er ikke glad i deg, han fortjener bedre» om og om igjen. Jeg skrur opp lyden på musikken. Overdøve. Ignorere. Skyve vekk.
Men det går ikke.

Jeg har en dårlig dag.
Ironisk nok er det en varm og solfylt dag, men nå har jeg heller aldri likt slike dager. Jeg trekker meg unna – går innendørs – søker skygge.
Jeg vet ikke om jeg greier å forhindre det langsomme fallet ned i avgrunnen, ned i mørket. Jeg vet ikke om jeg har krefter og vilje nok til det. Vet ikke om jeg orker å kjempe imot.

Av og til er det lettere å bare la seg rive med, la seg falle.

Musikk er viktig

…har jeg alltid ment.

Da jeg var yngre var (sint, veldig sint) musikk en form for utløp for meg – nesten litt anger management. Når jeg blei skikkelig sint, satte jeg på sinna musikk og hylte og skreik inn i ei hodepute. Blindt raseri. Hovedgrunnen var at jeg ikke var helt trygg på meg selv. Ville jeg være i stand til å stoppe raseriet i tide? Ville jeg skade noen, eller meg selv, om jeg blei sinna nok? I stedet for å risikere at noe slikt kunne skje gjemte jeg meg på rommet mitt med den sinna musikken min. På grunn av denne taktikken fikk ingen se meg når jeg var sint. Irritert, ja – men aldri sint.

Musikk er ennå veldig viktig for meg, og jeg liker all slags musikk. Jeg har selvsagt favoritter jeg også – som alle andre – men jeg begrenser meg ikke til kun én sjanger. I går rota jeg ihop en fin playlist på Spotify’en min. Den inneholder litt triste sanger synes jeg, men det passa (og passer) humøret mitt bra for tiden. Jeg trodde jeg var på vei opp for et par dager siden, men i går var heller det motsatte gjeldende.

«The Downward Spiral» playlist
PJ Harvey – Dear Darkness
Lacuna Coil – Falling Again
Tapping the Vein – Broken
Seether – Driven Under
Staind – It’s Been A While
Fiona Apple – Sullen Girl
Jeff Buckley – Hallelujah
Nine Inch Nails – The Fragile
Evanescence – Lithium
Tori Amos – Winter
Radiohead – Street Spirit (Fade Out)
Donnie Darko OST – Mad World
The Cure – Pictures of You
Tapping the Vein – Butterfly
Evanescence – Hello
Fiona Apple – Love Ridden
Johnny Cash – Hurt (Nine Inch Nails cover)
Anúna – Siúil A Rúin
Nine Inch Nails – The Great Below
My Dying Bride – For My Fallen Angel
Evanescence – My Immortal
The Cure – Lullaby

Av og til er det godt å føle på en depresjon. Det høres kanskje litt rart ut, men det er sant – i hvert fall i mitt tilfelle. Det er nesten som om det å høre på «deppemusikk» av og til fungerer oppløftende; de såre ordene artistene synger får meg liksom til å tenke at det kunne jo tross alt ha vært verre. I noen tilfeller tror jeg at depresjonen har blitt «mildere» på grunn av dette, i det minste ikke så langvarig den kunne ha blitt.

Skal nevnes, da, at hvis jeg prøver å skyve vekk depresjonen med glad og lystig musikk, kan den fort bli lang og tung. Hvis jeg ikke erkjenner at depresjonen er i anmarsj ved å høre på «deppamusikk» kan den bli skikkelig ille. Jeg vet ikke helt hva dette kommer av, men det er i hvert fall det jeg har opplevd selv.

Har dere hatt lignende erfaringer?

Dystopi & Kaos

Definisjonen på dystopi fra Wikipedia lyder som følger:

Dystopi kommer fra det konstruerte engelske ordet «dystopia», først kjent brukt av den engelske filosofen John Stuart Mill i 1868, og beskriver et anti-eutopia (gresk eutopia, «et godt sted»), altså et «ikke-godt» sted. Dystopi brukes som motsats til utopi, og er dermed en forestilling om eller beskrivelse av en uønsket samfunnsmodell. Et dystopisk samfunn er i effekt et anti-Utopia.

Litterære dystopier har oftest som motiv negative (marerittaktige, foruroligende, nedtrykkende, skremmende) samfunn som er satiriske vrengebilder på forfatterens samtid eller advarsler mot samfunnsmessige utviklinger i forfatterens samtid.

Så lenge jeg kan huske, har jeg alltid vært en negativ person – en pessimist. Helt fra jeg var veldig liten har jeg vært den som måtte gjøre alle oppmerksomme på eventuelle negative ting i enhver gitt situasjon. Det er som om jeg må gjøre en liten svipptur innom det negative, og identifisere det, før jeg evner å glede meg over det positive.

Hvis jeg snakker om en «normaltilstand» hos meg selv, vil denne være lettere pessimistisk – det er bare sånn jeg er. Jeg føler meg på en eller annen merkelig måte trygg i depresjonen, fordi den er noe kjent, noe familiært, noe jeg har vært igjennom før, noe jeg kjenner igjen. Skal nevnes, dog, at jeg ikke har hatt veldig dype depresjoner så veldig ofte i livet; to, kanskje tre, ganger har jeg hatt perioder hvor jeg har vært så langt nede at jeg ikke orka å stå opp. Likevel har jeg en følelse av at «alt går til helvete uansett» så og si hele tiden.

Denne bloggen er veldig «meg» på den måten, navnet gjenspeiler det som rører seg inni toppetasjen: Dystopi og tankekaos. Det er normalen – et mørkt syn på tilværelsen, trass i alt det gode jeg har i livet.

Jeg har som nevnt hatt to, eller tre, ordentlige depresjoner i livet. Perioder der ingenting fungerer, alt er bare rot, og feil, jeg har ingen energi eller lyst til å gjøre noe som helst, og dagene går med til å sove, eller bare ligge våken i senga, halvveis gjemt under dyna. Veldig grovt sett har disse periodene vart i om lag 3 år hver. 3 år med lav selvtillit, ingen tiltakslyst – satt på spissen: 3 år med søvn.

Og så har jeg hatt en, kanskje to skikkelige oppturer (hypomanier). Jeg er selv litt usikker på om den ene av disse kan karakteriseres som en hypomani, rett og slett fordi den ikke var så himla ekstrem. De tre årene jeg gikk på VGS var en slik opptur-periode for meg; jeg hadde funnet en skole som fungerte for meg, og jeg var kreativ, produktiv, og jevnt over glad hele tiden. Jeg overlevde på 4-5 timer søvn per natt og uante mengder kaffe disse årene.

Jeg har også hatt en opptur jeg definitivt vil karakterisere som hypomanisk: Etter jeg hadde droppa ut av studiene grunnet en langvarig og tidvis kraftig depresjon, og kommet meg ut av et forhold som ikke fungerte, satte jeg i gang. Perioden i sin helhet varte i omtrent et halvt år, kanskje litt lenger. Og jeg gjorde mye rart – var uforsiktig – men jeg var aldri en reell risiko for meg selv eller andre. Jeg slapp ikke bakkekontakten totalt, med andre ord. Dette var de månedene er ingenting kunne skje fort nok. Det var som om alt og alle stod stille i forhold til meg selv. Jeg kjenner ikke meg selv igjen i den personen jeg var de månedene – den personen var så fjernt fra meg som det er mulig å komme, tror jeg.

Dystopien er alltid der – i normal tilstand, og i depresjon. Kaoset er der uansett, om jeg er normal, oppe eller nede, det er bare på litt forskjellige måter. Dystopisk kaos er meg, og kaotisk dystopi er slik jeg ser verden.

Angst & Sånn

De kommer som lyn fra klar himmel, og er like forbanna irriterende og skremmende hver gang: Seinest i går kveld hadde jeg et par mindre angstanfall. Jeg sier «mindre» fordi de ikke var på langt nær så ekle som det jeg beskrev her, men til gjengeld var det to av dem, med en snau time eller så mellom dem.

Jeg har hatt en del slike mindre angstanfall siden Påska, noen større, andre nesten ikke merkbare (bare den der litt ekle følelsen av å være urolig for noe, uten å helt vite hva man er urolig for). Heldigvis har jeg funnet et par strategier som hjelper meg med å takle disse anfallene til en viss grad. Litt av problemet hos meg foreløpig er at jeg ikke har greid å sette fingeren på hva det er som trigger anfallene – de kommer fullstendig uanmeldt og veldig brått på.

Hvis jeg er ute blandt folk, kan det være litt slitsomt, fordi jeg der og da ikke nødvendigvis får den rasjonelle «dette er et angstanfall, dette klarer du å jobbe deg igjennom»-tanken, men snarere den noe mer paniske «åfyfaeniheitehælvete!»

Når jeg får et angstanfall er det visse ting som skjer:
* Pulsen øker (og den er ganske høy fra før)
* Hjertebank
* Svimmelhet
* Kvalme (og hvis det er et kraftig et, brekninger)
* Brystkassa / luftveiene kjennes tette og jeg får problemer med å trekke pusten skikkelig
* Blir tørr i munnen
* Blir merkbart mer urolig og nervøs

Det der med kvalmen er det verste, for meg, fordi jeg har allerede en sterk aversjon mot dette å kaste opp. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg har hatt litt angst for det. Riktignok veit jeg at jeg «får det til» hvis jeg virkelig må, men det hindrer ikke kroppen min i å kjøre på i panikk-modus når det pågår – noe jeg fikk erfare da jeg hadde spysjuke i januar i år – og kroppen min gjør stort sett alt den kan for å unngå at jeg kaster opp. Dette blir fort en ond sirkel når det gjelder angstanfallene: Jeg får angst av å være kvalm – jeg blir kvalm av å ha angstanfall.

En anna litt rar greie er at jeg ser ut til å få anfall helst om kvelden, og av og til rundt leggetid. Men, nå som jeg har mer eller mindre lært meg å kjenne igjen angsten når den kommer bardus på kjærringa, har jeg også større forutsetning for å implementere motangrep.

Er jeg ute blandt folk, kan det være litt vanskelig, som nevnt, men såfremt det lar seg gjøre, prøver jeg å gjøre meg ferdig med det jeg skal, og komme meg ut i frisk luft. Tankene bak det der er så enkelt som «frisk luft kan hjelpe på den tette følelsen» og «hvis jeg spyr, er jeg i det minste utendørs.» Det går vanligvis tålelig greit, men det er sabla ekkelt å få et angstanfall midt i en matbutikk for eksempel, der det er mye snedige lukter og greier som kan fyre oppunder den O Så Forhatte kvalmen. Anna midlertidig lindring er halspastiller eller tyggis med sterk smak. Hvis alt jeg kan smake eller lukte er veldig sterk mint, for eksempel, kan dette bedre kvalmen.

Hvis jeg er hjemme, eller et annet sted der det kjennes trygt, er det stort sett snakk om å prøve å puste med magen. Skikkelige magadrag, med andre ord. Hvis mulig – gå ut i frisk luft, eller åpne vinduer på vidt gap og lag litt gjennomtrekk. Og så distrahere toppetasjen mest mulig med andre ting; snakke med Samboerpusen, forsøke å forklare hva som foregår, spille spill på iPhonen er også en fin taktikk.

Skulle jeg nå få et lite angstanfall rett før leggetid, eventuelt når jeg har lagt meg, så har jeg funnet ut at iPod med lydbøker fungerer utmerket, i tillegg til spilling på iPhonen (som uansett ligger på nattbordet ved senga). Lydbøker har fungert bedre enn bare musikk (for meg), fordi det er en person som snakker, tror jeg – lyden er konstant, jevn og beroligene.

Uansett hvor eller når jeg får et slikt angstanfall, er alltid vannflaska mi i nærheten. Jeg har den med meg overalt – uansett. Å drikke vann gjør, for meg, i hovedsak to ting: 1) Hjelper på den tørre munnen. 2) Tvinger meg til å puste roligere, fordi hikke gjør sabla vondt, og jeg vil ikke innhalere vannet heller, liksom.

Det som imidlertid har vært litt kjedelig i mitt tilfelle er at jeg kan få flere (mindre) angstanfall på en og samme dag – slik som jeg fikk i går kveld. Har jeg først fått et anfall, skal det lite til før jeg får et nytt. Jeg mistenker at dette er fordi at når jeg først har fått et anfall, er kroppen i helspenn og jeg er urolig, så det skal mindre til enn normalt før jeg får enda et.

Hva gjør dere der ute for å takle eventuelle angstanfall?

Oppsummering: Juli


Naturlig nok er dette noe som er sterkt inspirert av andre bloggere der ute.

Summa Sumarum:
* Angsten tar overhånd og jeg sleper skrotten til fastlegen hvor jeg ber pent om henvisning til utredning.
* Jeg oppretter denne bloggen for å ha et sted å «tømme hodet»
* Søknad om utredning for angst blir avslått av Nidaros DPS (hurra…)
* Finner og oppsøker privat psykolog, og har min første time med vedkommende.
* Jobb og kollegaer er i feriemodus – lange kjedelige dager.
* Jeg går ut i ferie siste uka i juli.

Opptur & Gla’greier:
* Jeg finner meg en psykolog og får letta litt på trykket; jeg blir hørt og ting skal etter planen begynne å skje framover.
* 3000 brikkers puslespill (eeeelsker puslespill)
* Ferie, avslapping og hyttetur
* Samboerpusen

Nedtur & Kjipe greier:
* Avslag fra DPS (for utredning av angst)
* En håndfull angstanfall (…neimen, så ironisk da gitt!)
* En aldri så liten depresjon melder seg og blir værende et par uker.

Følelser & sånn:
* Redsel (angst)
* Tomhet / tristhet (depresjon)
* Motløshet (DPS-avslag)

Utfordringer:
* Å takle angstanfallene som best jeg kan inntil jeg får gode råd og tips fra psykologen om nettopp dette.

Å se fram til neste måned:
* Psykologitime (angstmestring for alle penga).
* Utredning (…er lov å håpe) for Bipolar 2 lidelse.
* Jeg har ennå 3 uker igjen av ferien min!

Hvorvidt kategoriene på denne oppsummeringslista vil endre seg med tiden vet jeg ikke ennå. Er nå i alle fall et greit utgangspunkt.