IKEA

Jeg hadde faktisk aldri trodd at en tur på IKEA skulle føre til et mildt angstanfall, men det var nå engang det som skjedde. Merka at nervøsiteten og hjerteslagene økte etter bare noen få minutter på vei inn i labyrinten. Heldigvis var det ikke viktige ting som hasta å få tak i vi var der for, så vi gikk egentlig bare raskt igjennom hele bygningen. Jeg aner ikke hva som trigga det heller – om det var bygningen (stor uoversiktig lagerhall) eller om det var fordi det var mange folk der, eller om det rett og slett bare var uroligheta som tok over ei stund. Ekkelt var det uansett, men jeg overlevde.

Vi dro videre, etter IKEA, fordi vi hadde ting å få tak i: Var på en dyrebutikk og handla inn det vi trenger til denne sjarmøren kommer i hus. Angstanfallet mitt roa seg etter ei stund… heldigvis. Var litt slitsomt der ei vending.

På onsdag var samboern og jeg og hilste på pusen, og reserverte ham hos Dyrebeskyttelsen. Jeg gleder meg masse til å ha katt igjen. Vokste opp med katt, vi hadde en skjønn pus som levde i 18 år – fikk den da jeg var 5 år gammel, og han ble avlivet da foreldrene mine flyttet (han ville ikke ha overlevd flyttinga). Forhåpentligvis kan vi hente pusen om ei uke.
Han skal forresten hete Balder.

Vi var på flere andre butikker også, og jeg var rimelig sliten da vi kom hjem.
Tom i hodet, på en måte.
Jeg lærer ennå hvordan jeg skal takle slike ting.

Dagen i dag

…var en bra dag, synes jeg.
Selv om jeg måtte dra skrotten ut av senga mange timer for tidlig (ifølge døgnrytmen).

Først, var det psykologtime.
Den gikk bra – vi snakka ikke så mye om angstmestring, egentlig, men taktikker jeg har brukt hittil for å takle eventuelle anfall var i stor grad det psykologen sa, så jeg får bare fortsette å bruke dem. Vi snakka litt om diverse tema fra forrige time også – oppklaring og nærmere forklaring av en del punkter.

Og så var det spørrerunde: Ei sjekkliste over symptomer for hypomani jeg skulle svare «ja» eller «nei» på. Etterpå var det ei lengre liste (to sider lang) over diverse «har du vært …? de siste 7 dagene»-spørsmål, flere av dem omhandlet angst, jeg skulle indikere på en skala fra 0 (ingenting) til 4 (svært mye).

Den første sjekklista indikerte tydeligvis at jeg har grunn til å ønske utredning (for bipolar 2), og psykologen skriver et brev der hun anbefaler nettopp det i dag, som skal sendes/leveres til fastlegen min. Den andre, lengre, sjekklista fylte jeg ut på egenhånd og la pent i postkassa dems. Psykologen mente at jeg sannsynligvis også burde utredes for angst, men hun ville ikke blande for mye inn i brevet hun skriver… så forhåpentligvis kan jeg bringe det på bane, eller det blir oppdaget underveis i utredninga for bipolar 2.

Nå er jeg spent på hva som skjer videre, med tanke på utredning, ventetid, og alt det der.

Etter psykologtimen tusla jeg bort til Outland. Nerdeshopping er gode greier. Første volum i serien om Sandman (Neil Gaiman), bok 5 i Wet Moon-serien (Ross Campbell) og The Complete Works of Edgar Allan Poe. Bra fangst, vil jeg si.

Og så var det sosial-tid på café.
Fikk skremt opp medblogger Nerve til å være med sammen med meg selv og ei venninne av meg. Det var skikkelig koselig! Håper at det blir flere caféturer. Det er ei stund sida jeg har vært sosial på det nivået (café, mye folk, byen full av turister), så jeg kjenner at jeg blei litt sliten i hodet etter flere timer med sosialisering.
Uvandt, på en måte.
Men det var godt også.

«Ønsker du deg en diagnose?»

Mamma leser bloggen min, tydeligvis. (Hei Mamma!) Og etter en lengre telefonsamtale forleden kom hun med følgende befaling: «Vær forsiktig med hva du legger ut på bloggen! Tenk deg om.» Jada, Mamma – jeg er forsiktig med hva jeg skriver på bloggen, jeg blottlegger meg ikke helt. Jeg legger ikke ut informasjon jeg anser for å være for privat for allmenn skue.

Jeg har tatt et bevisst valg: Jeg er åpen og ærlig om alt dette av flere grunner – jeg får tidvis tilbakemelding på det jeg skriver, jeg får råd og tips, jeg har fått masse hjelp gjennom å lese andres blogger, og jeg håper at kanskje noe av det jeg skriver her på min blogg kan bidra på samme måte for noen andre igjen. Pay it forward.

Det fins folk der ute som veit hvem jeg er og som leser denne bloggen, og jeg er klar over dette. Mitt ønske er selvsagt at bloggen kan gi de litt mer innsikt i hva det vil si å være meg. Det er ikke alltid regnbuer og enhjørninger, men det er det av og til. Og ja, det er mulig å navigere seg fram til denne bloggen via andre instanser på internett, men akkurat det bekymrer meg ikke så veldig – en må være veldig iherdig for å gjøre nettopp det, og de som virkelig vil finne fram til den, gjør det – uansett om jeg har gjort det lett eller vanskelig for dem.

Min blogg, mine tanker, mine ord – mitt valg.
Jeg veit hva jeg driver med.

Litt senere i samtalen kom Mamma også med overskriftsspørsmålet – «ønsker du deg en diagnose?» Dette gjorde meg både betenkt og irritert. Betenkt fordi jeg lurte på om det faktisk var det jeg ville ha, og irritert fordi det virka som om hu mente at det var bare derfor jeg oppsøkte psykolog i første omgang.

Det er ikke til å komme bort i fra at jeg behøver hjelp til å takle det som foregår i hodet mitt, om det vil innebære en diagnose eller ikke veit jeg jo ikke her og nå, men jeg har mistanker – og jeg vil ha svar. Noe er ikke helt som det skal være, det er jo angstanfallene (ja – flertall) en tydelig indikasjon på. På grunn av disse angstanfallene dro jeg til legen – nok var nok – og ba pent om å bli utreda for angst. Planen min da var å få en fot innafor, komme i samtale med en eller annen, bli utreda for angst, og samtidig nevne for vedkommende rotet ellers i toppetasjen – kanskje jeg burde utredes for mer enn bare angst? Planen var bra, den – men dessverre ble søknaden om utredning avslått, så jeg fikk aldri satt den planen til livs.

Derfor, tenkte jeg som så at det muligens hadde mer slagkraft hvis jeg hadde forhørt meg med en fagperson angående rotet, og hørt hva en fagperson hadde å si i saken. Var mistankene mine noe jeg burde ta tak i? Hos psykologen (en privatpraktiserende, sådan) fikk jeg fortalt alt, ikke bare detaljen om angstanfall, men alt rotet ble dratt fram. Og ganske riktig – psykologen sa seg enig i at mistankene burde kanskje utredes nærmere – slik at jeg i det minste visste.

Å få en diagnose vil innebære å få svar på en haug spørsmål som kverner rundt i toppetasjen. Selvsagt er det jo flott hvis jeg ikke får en diagnose; det er jo kanskje det beste. Problemet er bare da at jeg er tilbake i uvissheten hvis det skjer. Så – ja. På en måte ønsker jeg meg en diagnose. Diagnose = svar. På en annen side vil jeg bare ha svar, jeg vil bare vite om det er noe not quite right i hodet mitt – for det kjennes vitterligen slik ut. Svar i seg selv innebærer ikke nødvendigvis en diagnose.

Så – ønsker jeg meg en diagnose?
Sånn egentlig?

…nei, jeg ønsker ikke å være psykisk syk.

Men nå har det seg sånn at jeg mistenker at jeg kan være nettopp det, og da vil en diagnose være til stor hjelp når det gjelder hvordan jeg skal takle tilværelsen. Hvis jeg har en diagnose, vil jeg også ha lettere for å forklare hva ståa er hvis det skulle bli nødvendig.

Sånn som det er , er det som et puslespill som mangler biter, og jeg vet ikke hvordan bitene som mangler ser ut.

Jeg famler – leter i mørket etter svar – etter lysbryteren.

Høyt

Høyt. Høyt der oppe svever hun. Blandt myke hvite skydotter og fargespekteret sola avslører på regnvåte dager. Hun er fri, og flyvende – ingenting kan røre henne, ingenting kan få henne til å dale. Hun er udødelig; magisk. Hun kan gjøre alt hun vil, fly hvor hun vil, oppleve det hun vil.

Hun flyr over Taj Mahal og vinker til de badende ved Ganges. Hun svever over Den Kinesiske Mur og ser pandaunger leke i bambusskogen. Hun farer over tretoppene i Kyoto, kirsebærblomstene virvles opp og holder følge med henne et stykke. Hun flyr over store hav og lange gressletter, hun ser antiloper og gaseller unnslippe en jaktende løve. Hun flyr og flyr – hun flyr langt og lenge.

Plutselig stopper hun. Faller, daler, greier ikke å fly mer. Faller raskere og raskere – borte er skyene og regnbuen. Hun lukker øynene – mørke. Hun synker og synker. Vil hun noen gang stoppe? Mørket blir svartere, hun treffer bakken. Kvikksand, gjørme, hun synker videre. Hun åpner øynene – mørke – alt er svart. Hun kan ikke skilne opp fra ned – alt er svart, tett gjørmete kvikksand. Hun kjemper, kaver. Det nytter ikke.

Hun gir opp – gir seg hen. Lar mørket ta over, lar kvikksanda sluke henne, pakke henne inn. Lyder forsvinner – blir svake og dør ut. Hun synker, daler, mykt og stille, i mørket. Tiden blir borte, uvirkelig – hvor lenge? Minutter? Timer? Dager? Måneder? År? Vil hun se sola, lyset, skyene og regnbuen igjen? Fly igjen? Hun synker ennå, nedover, ned i mørket.

Hun våkner.
Forvirret, kald, varm – kaldsvette. På gulvet, tullet inn i den store myke dyna. Utenfor vinduet begynner dagen – fugler kvitrer. Lysstråler smyger seg inn i rommet.

Hun klatrer opp i senga igjen. Trekker dyna over hodet.
Sovner.
Mumler.
«Jeg orker ikke – ikke i dag.»

Hun flyr igjen, høyt, høyt der oppe.

Om Sosiale Medier & Meg

Jeg er fryktelig glad i – og egentlig veldig takknemmlig for – sosiale medier, i all tenkelig forstand, og jeg har vært innom det aller meste i sjangeren i løpet av de årene jeg har hatt tilgang til internett. Det hele begynte da jeg var ca 13 år gammel, jeg hadde nettopp kommet hjem fra et års opphold i Det Store Utland, og hadde begynt i 8. klasse. Jeg har alltid vært et sosialt utskudd, og alltid vært vel vitende om dette, og saken ble ikke bedre av pubertet og det emosjonelle kaoset den medfører. Foreldra mine hadde funnet ut at internett var en fin ting, så vi ordna oss med go’ gammal ISDN-linje i heimen. Those were the days…

Hadde jeg vært et sosialt utskudd på barneskolen, var jeg intet mindre enn en regelrett freak på ungdomsskolen. Jeg var overhodet ikke som de andre; jeg var aldri med på fester, jeg hadde ikke merkeklær, jeg brukte lite sminke, jeg interesserte meg for helt andre ting enn andre på skolen, og jeg hadde lettere for å snakke med eldre/voksne mennesker enn de på min egen alder. Jeg var den rare jenta, jeg var jenta de aller fleste visste hvem var, men som ingen ville prate med, med mindre hun kunne hjelpe dem med noe innen akademia.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg fant fram til sosiale medier, som på den tida stort sett dreide seg om chatting på IRC (mIRC) og MSN. Blogging slik fenomenet fremstår i dag var såvidt i startgropa, og ytterst få av oss hadde en slik (jeg starta min første blogg-lignende greie noen år seinere). Så, der satt jeg, da – dag ut og dag inn – foran PCen, og snakka med folk. Det var en befrielse. Å komme i kontakt med andre mennesker, og gjerne litt eldre mennesker, som det gikk an å prate med, mennesker som ikke var ekstremt opphengt i hvor full Ola og Kari var på forrige fest, folk med meninger og tanker, folk som meg. Noen av disse jeg kom i kontakt med som 13-14-åring har jeg faktisk ennå kontakt med.

I disse dager er begrepet «sosiale medier» ganske mye større enn hva det var i min ungdom. I dag omfatter dette begrepet FaceBook, Twitter, blogging, Spotify, Flickr, og sikkert en hel haug andre ting også, i tillegg til IRC og MSN. Og jeg har slengt meg med på bølgen, det vil si, jeg har vel egentlig bare fortsatt bølgen jeg allerede red på.

 

For meg har sosiale medier vært en stor grunn til at jeg overlevde tenårene. Det å kunne prate med folk som var eldre enn meg, som hadde opplevd tenårene på godt og vondt, som kunne fortelle meg – uten at det virka nedlatende – at det er nå det er verst, det blir bedre. Det å prate med folk som hadde mine interesser, å kunne diskutere tema som ikke streifa tankene til de på min alder før flere år senere, at mine meninger og tanker ble hørt (eller, lest, da).

Det er faktisk ufattelig befriende for en 13-14 år gammel raring å møte likesinnede, selv om det foregår bak PCskjermer og lukkede dører, og de likesinnede gjerne er minst ti år eldre enn henne selv – det gjorde ingenting; de trodde jeg var på deres alder uansett. De aller fleste av dem fikk et lite sjokk da jeg fortalte hvor gammal jeg var, og en vanlig respons på sådan informasjon var gjerne «jeg trodde du var like gammal som meg.» Jeg blei jevnlig tatt for å være eldre enn hva jeg er i dag (altså over 30) da jeg var 15-16 år gammal, og snakket om alt mulig mellom Himmel og Jord.

Selvsagt hadde alt dette også en skyggeside – jeg ble mer distansert enn hva jeg allerede var fra de på min egen alder, og følelsen av å være alene var alltid der. Det hjalp ikke stort at jeg kunne diskutere politikk med 30-åringer – …det var internett, det var ikke over en kaffekopp, jeg var en bekjent – ikke en venn.

Likevel er jeg veldig takknemmlig for at jeg hadde de sosiale mediene da jeg vokste opp som tenåring, sosialt utskudd og «den rare jenta» – det fantes flere av oss der ute, og jeg snakka med dem – alle sammen.

Skolen som endra livet mitt

Det er første skoledag (i hvert fall her i byen) i dag, og i lys av dette vil jeg fortelle om skolen som har betydd mest for meg. Grunnen til at nettopp denne skolen har vært viktig, og ikke minst bra for meg har vært friheten til å få være meg selv – uansett utfall. Jeg vil presisere at jeg kan bare snakke for meg selv, og hvordan jeg opplevde denne skolen, og det ikke nødvendigvis var eller er slik for alle.

Barne- og ungdomsskolene jeg gikk på var ikke så mye å rope hurra for etter min mening. Akademisk sett var de vel stort sett som alle andre Norske offentlige skoler, på godt og vondt, men min opplevelse av de snaut ti årene jeg tilbragte på skolebenken var ikke bare solskinn og regnbuer, for å si det pent. Mot slutten av 10. klasse var jeg aldeles møkklei det offentlige skolesystemet, og når tiden kom for å søke seg til videregående skoler, var valget mitt ganske enkelt: Allmennfag på Steinerskolen (i Trondheim).

 

Her er det på sin plass å nevne at Steinerskolene rundt om kring i landet er ganske forskjellige – det som er fantastisk på én av dem, kan være det som er helt forjævlig på en annen. Det de har til felles er måten de er bygd opp på, og hvordan undervisningen foregår, hvordan pensum skal se ut, og i stor grad hvilke fag de underviser i. Når det gjelder fagene i seg selv, er disse en skjønn blanding av akademiske fag som norsk, engelsk, matematikk, fysikk, historie, osv, og kunstneriske/praktiske fag som tegning, musikk, diverse andre kunstneriske ting som steinhogging og modellering, samt de noe mer Steinertypiske fagene som eurytmi (ser ut som en blanding av meditasjon og dans, og er muligens det særeste faget på skolen – jeg har i hvert fall ikke vært borti noe lignende, hverken før eller siden).

Les videre

Press fra Oven

Dette innlegget tror jeg kan være nyttig lesning for alle, inkludert psykiatrisk helsepersonell – kanskje spesielt psykiatrisk helsepersonell. Hvis dere som leser dette ønsker å videreformidle det jeg skriver her – gjør gjerne det. Kopier, link, gjør hva dere vil med teksten.

Dette er et ganske langt innlegg der jeg blant annet fremlegger en påstand: Norsk Helsevesen (psykiatrisk helsevern) bidrar, kanskje til og med presser, psykisk syke til drastiske tiltak som for eksempel selvskading eller intox. Før jeg forklarer hva jeg mener med denne påstanden vil jeg imidlertid ta opp hva Norsk lov mener vi har rett på når det gjelder helsehjelp, da sett i lys av psykiatrisk helsevern.

Jeg vil også nevne – først som sist – at jeg ikke er ute etter innleggelse: Jeg føler ikke at jeg behøver det på nåværende tidspunkt.
Det jeg vil ha, er en utredning.
Jeg har mistanker, og disse er – etter hva jeg har forstått – noe også psykologen min er enig i at bør utredes. Derfor skal psykologen min skrive et brev som jeg skal ta med til fastlegen min når jeg ber om utredning. Brevet blir forhåpentligvis forfattet i løpet av neste uke.

Det vil være gunstig for meg å bli utredet for disse mistankene, og dermed få svar, og muligheten til å takle hverdagen best mulig i samråd med psykolog eller andre helsepersonell. Jeg tar tak i det hele tidlig, slik at jeg kan unngå at det påvirker min hverdag i negativ forstand, såfremt søknaden om utredning blir godkjent og jeg får svarene, da.
Jeg er kommet et lite stykke på vei, og jeg er forberedt på lang ventetid og mange lag med smøring av tolmodighet fra min side. Likevel vet jeg veldig godt at sannsynligheten for at også denne søknaden om utredning blir avslått, men inntil det skjer lever jeg i håpet.

Følgende står skrevet i Pasientrettighetsloven, når det gjelder rett til nødvendig helsehjelp (hentet fra http://www.lovdata.no):

§ 2-1. Rett til nødvendig helsehjelp

Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp.

Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett.

Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient som har en rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, får den nødvendige helsehjelpen innen det tidspunktet som er fastsatt i medhold av annet ledd, har pasienten rett til å motta nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket.

Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd.

Kongen kan gi forskrifter om hva som skal anses som helsehjelp som pasienten kan ha rett til.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om fastsettelse av og informasjon om tidsfristen for å yte helsehjelp som nevnt i annet ledd, herunder en frist for når barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet senest skal motta nødvendig helsehjelp. Departementet kan i forskrift også gi nærmere bestemmelser om organiseringen av og oppgjøret for tjenester pasienten har rett til å motta fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket etter fjerde ledd.

Endret ved lover 15 juni 2001 nr. 93 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1417), 12 des 2003 nr. 110 (i kraft 1 sep 2004 iflg. res. 19 mars 2004 nr. 540), 21 des 2007 nr. 123 (i kraft 1 jan 2008 iflg. res. 21 des 2007 nr. 1574).

Andre punkt i denne paragrafen (indikert med rød skrift) belyser rett til spesialisthelsetjenesten, hvilket – etter min forståelse i alle fall – psykiatrien er en del av, da psykiatri er en spesialisert utdannelse innen legeyrket (dette omfatter da ikke nødvendigvis psykologiutdannelsen, som sjeldent har mye med legeutdannelsen å gjøre, men er en parallell praksisrettet utdannelse). Det er en del ting i dette punktet jeg på en side godt forstår, men som på en annen side er direkte skremmende:

1) «Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.»

Hva menes egentlig med «nødvendig» her? Er det strengt tatt nødvendig å foreta en utredning av en mistenkt psykisk lidelse dersom pasienten selv fungerer tilnærmet normalt i dagliglivet? Jeg er tilbøyelig til å mene at helsevesenet fort kan sette slike saker på vent fordi pasienten tross alt ikke viser til nevneverdige problemer i sitt daglige liv og virke. Og hvem er det som skal avgjøre hvorvidt helsehjelpen pasienten ber om er nødvendig eller ikke? Er det fastlegen, med relativt manglende innsikt i psykisk helse? Er det psykologen pasienten har funnet på egenhånd, med relativt høy innsikt i psykisk helse (om enn på noe generell basis sammenlignet med spesialistene/psykiaterne)? Jeg forstår at det ikke er snakk om pasienten at selv skal foreta den vurderingen, selv om pasienten kan mene at det er nødvendig – det trengs faglig bakgrunn for å iverksette tiltak, jeg forstår det.

2) «Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen.»

Der igjen – hva er «forventet nytte» i denne sammenheng? Vi kan jo ikke forvente å bli kurert over natta for hva det nå er som plager oss, men jeg vil likevel påstå at det er en stor nytteverdi i det å få svar, i det å få en diagnose i de tilfeller en diagnose kan og skal stilles. Det må da være en «forventet nytte» for pasienten å vite hva det er som plager ham/henne. Og her også – hvem er det som skal avgjøre hva som er «forventet nytte»? Det som er forventet nytte for meg kan være noe helt annet for andre, og jeg mistenker at også her kan mange saker skrinlegges på ubestemt tid fordi Helsevesenet ikke ser noen klar «forventet nytte» av for eksempel en utredning. En veldig klar variant av «forventet nytte» for alle og enhver må jo være at hvis pasienten blir utredet på et tidlig tidspunkt i sykdomsforløpet, vil man kanskje greie å unngå at pasienten blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Har sagt det før, og jeg sier det igjen – og igjen.

3) «Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp

Dette er jo vel og bra, og også et punkt det ikke er så mye å si på, men det er det punktet som bringer meg til det virkelig skremmende: Norsk Helsevesen presser psykisk syke over grensen, og til selvskading i en eller annen forstand. (Min påstand, og jeg skal begrunne den litt senere.) Jeg er helt enig i at de som kommer til legekontoret med alvorlige psykotiske symptomer og opprevne armer skal få hjelp så snart som overhodet – og faglig forsvarlig – mulig. Ingen som kan påstå noe annet, mener jeg.

Men, sett nå at en person på randen, som har bedt om hjelp – om utredning av en mistenkt psykisk lidelse, fordi det begynner å tære kraftig på psyken til vedkommende å gå rundt i uvissheten – får til svar at man ikke er syk nok til å få rett på «nødvendig helsehjelp», eller at det ikke vil ha noen «forventet nytte» for pasienten (eller Helsevesenet?), eller at vedkommende har fått en tidsramme å forholde seg til, som er skremmende langvarig. OK, så du klarer det fint i det daglige, og du har ennå ikke sykemeldt deg fra jobben grunnet kraftig depresjon, eller tullete innfall som nå gjør at du sitter værfast i Burma etter en spennende oppdagelsestur til fjerne himmelstrøk. Du er utslitt og går på autopilot, du makter såvidt å holde ut hverdagene på jobb, resten av tida går med til å sove, eller gjøre absolutt minst mulig – og du har fått et brev fra din lokale DPS som sier at du skal få hjelp og svar …om ca et års tid. Vil du overleve enda et år i dette kaoset?

Og her kommer min påstand inn i bildet – Norsk Helsevesen presser psykisk syke stadig nærmere grensa, i noen tilfeller over, og til selvskading i en eller annen forstand. Problemet gjør seg til kjenne i de tilfeller der pasienter gang på gang får høre at de ikke er syke nok, over lenger og lenger tid. Pasienten sliter allerede psykisk, og stadig mer motstand fra de som skal være hjelpere kan umulig være sunt. Fordi pasienten ikke tropper opp på nærmeste legevakt med blodstrømmer nedover armene, eller magen full av piller, blir pasienten fort sett på som oppegående nok til å klare seg fint selv. Psykisk syke – selv de uten en diagnose – vil etter all sannsynlighet før eller siden kunne bli såpass desperate etter å få hjelp at de foretar en del uheldige valg, som for eksempel selvskading.

Som nevnt tidligere får vi høre hele tiden at vi skal søke hjelp så tidlig som mulig, slik at vi får hjelpen vi trenger og har rett på så tidlig som mulig. Så når man da merker at noe er galt, at man bør søke hjelp, og gjør dette – slik Helsevesenet anbefaler – så er det vel også naturlig å tro at man skal få hjelp innen rimelighetens grenser? Veldig mange av oss vegrer oss mot å søke hjelp tidlig av et utall årsaker, og det er kanskje litt av problemet også – Helsevesenet ser ikke mange nok av de som søker hjelp før de skader seg selv eller andre, og dermed blir det lettere for Helsevesenet å dytte disse nedover ventelistene. Vi har en lei tendens til å søke hjelp først etter at skaden allerede er skjedd.

Jeg vil påstå at mange akuttinnleggelser kunne ha vært unngått hvis Helsevesenet hadde vært flinkere til å imøtekomme de som søker hjelp tidlig. Hadde flere fått hjelp tidligere, framfor standardiserte brev som tilsier at de ikke er syke nok til å få hjelp, så ville vel flere også ha sluppet å gjøre seg bekjent med den stygge sannheten i alt dette: Du får hjelp hvis du har gjort noe «dumt» og kan vise til synlige bevis. Og det Helsevesenet ser ut til å glemme i forbifarten er nettopp dette: Hadde man fått hjelp, utredning, behandling og svar tidlig, så hadde man også vært langt bedre rustet til å takle hverdagen som psykisk syk i viten om at det er det det er.

Selv forbereder jeg meg på en langvarig og slitsom kamp jeg står i fare for å måtte kjempe, bare for å få svar – en utredning – for å få kunnskap og muligens den videre hjelpen jeg kanskje vil ha behov for på sikt. Det jeg ber om er ikke veldig ressurskrevende, jeg behøver ikke innleggelse på nåværende tidspunkt, og det jeg ber om er fullt mulig å gjennomføre i løpet av relativt kort tid. Jeg er forberedt – og klar over – at det kan være lang ventetid, men det er forsåvidt greit; da veit jeg at jeg i det minste vil få utredninga en eller annen gang i fremtiden. Men det er meg – det gjelder slettes ikke alle – ikke alle tåler å vente litt lenger på hjelp, de trenger hjelp .

Det som er skummelt er alle historiene om de som trenger – eller vil ha – innleggelse og ikke får det. De som i ren desperasjon tyr til drastiske tiltak for at helsepersonell skal få øynene opp og innse alvoret i det de forteller om sin egen sinnstilstand. Det er noe veldig baklengs med logikken i det hele. De som ber om hjelp tidlig, får avslag på avslag, fordi de virker jo så friske, de fungerer bortimot normalt i dagliglivet, og de holder maska – men skjønner ikke Helsevesenet da at de faktisk kan være en av grunnene til at folk skader seg selv? Forstår de ikke at folk som trenger hjelp, og som utelukkende mottar negativ respons, kan bli vippa av pinnen – dytta mot grensa – dytta over grensa – og ser ingen annen utvei enn å bokstavelig talt stå med kniven på strupen på legekontoret med trusler om å male veggene blodrøde?

Det desidert mest hårreisende med dette er at mange selvskadere, som allerede har gått over den grensa, må ty til slike ekstreme tiltak for å bli tatt på alvor. Hvis det skal så mye til for at selvskadere skal bli hørt, hva trengs for oss andre!?

Jeg tror Helsevesenet er smertelig klar over dette. Jeg liker å tro at de ønsker å hjelpe alle som ber om hjelp, men at ressursene ikke strekker til, og når slikt er tilfelle – blir de ekstreme tilfellene, der det står om liv og helse til pasienten, prioritert. Og dette skal jeg ikke krangle på, jeg er veldig for at de i livsfare skal få hjelp først.

Jeg sier bare at måten Helsevesenet til tider håndterer saker på kan være en medvirkende faktor til at stadig flere psykiatriske sykehus og avdelinger sliter med plassmangel: Folk som i utgangspunktet ikke behøvde innleggelse, men som bare ville ha svar og forståelse for hva det er som plager dem, blir fortalt i for lang tid at de ikke er syke nok – så de blir syke nok til å måtte akuttinnlegges. De ble dyttet over grensa – ei grense de ikke engang kunne skimte før kampen og avslagene – ei grense de ikke var klar over eksisterte før de selv stod ovenfor den, stod ovenfor valget.

Bottom line:
Kjære Norges Helsevesen,
Vær så snill og hør på oss alle, og ta oss på alvor – også de av oss som ikke bærer arr på utsiden, de av oss som virker oppegående og friske ved første øyekast. Vi har det vondt vi også, vi sliter vi også. Mange av oss er bare ute etter svar og kunnskap; vi krever ikke mye, vi vil ikke legges inn, vi vil bare vite hvorfor vi har det forjævlig, og kanskje – med tiden – vil vi kunne trenge hjelp til å takle hverdagen. Noen av oss tåler ventetid og vi forstår at vi ikke kan betraktes som akuttilfeller, men jo lenger ned på ventelista vi blir dytta, jo nærmere grensa havner vi: Vi er allerede utslitte av vår egen psyke, vi vil helst ikke gjøre noe dumt, men du – Kjære Helsevesen – gir oss inntrykk av at vi det for at du skal høre på oss, og ta oss på alvor.
Med vennlig hilsen,
Ei som håper hun vil få godkjent søknad om utredning.

Sebrapiken som manglet striper

Jeg er glad i å skrive. Dette innlegget er en (veldig) kort historie jeg skrev i dag.

Øynene hennes er røde og hovne, stemmen er hes og gråtkvalt. Hun leker med en sølvring rundt høyre tommel. Blikket er tomt, uttrykksløst. På bordet foran henne står en halvfull kaffekopp – kaffen er blitt kald. Hun ser ut i lufta, uten mål, uten fokus, mens hun forklarer og forteller. Hun strekker ut en blek liten hånd mot kaffekoppen og kjenner på den før hun trekker hånda til seg igjen.

– «Jeg er Sebrapiken som mangler striper,» sier hun nærmest uten lyd – det er bare såvidt han kan tyde ordene.

– «Hva mener du?» spør han, selv om han forstår.

Han vil at hun skal si det, forklare, opplyse. Tårer lager striper nedover kinnene hennes, men hun enser de ikke. Hun trekker ermene på genseren opp og viser fram to bleke, rene underarmer.

– «Jeg er Sebrapiken… som mangler striper,» gjentar hun, litt høyere denne gangen.

Hun fortsetter: «Jeg har ingen arr – på utsiden – ingen noen kan se. Men jeg kjenner dem. De gjør vondt.» Han tenker seg litt om før han spør: «Hva tror du at det betyr?» Hun ser på ham, tygger på underleppa – på ordene.

– «At ingen tror meg.»

Blikket hennes er trist og mørkt. Det er blikket til noen som har sett for mye vondt i livet. Hun ser ut vinduet og myser mot det skarpe lyset. Nye striper kommer til syne nedover kinnene.

– «Fordi stripene mangler er det ingen som tror meg når jeg sier at jeg har det vondt.»

Stemmen hennes høres oppgitt og sliten ut, som om den har ytret ordene hundre ganger allerede – for døve ører – som om ordene er en innøvd frase.

– «Det synes liksom ikke på meg at jeg sliter, har det jævlig. Og fordi det ikke synes utenpå….»

Ordene forsvinner i nye striper nedover kinnene.

Han ser på henne. Han har lyst til å si at han kan se smerten i henne, men han vet at det ikke nytter. Det hjelper ikke at han ser den. De må se den, de må forstå at hun har det vondt.

– «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,» sier hun.

Blikket har flyttet seg vekk fra vinduet og ned på sølvringen. Hun løfter ei hånd og gnir vekk stripene på kinnene. Hun snufser og gnir kinnene sine igjen. Sebrapiken er igjen helt uten synlige striper, men de vet begge at de er der – på innsiden.

Sommerlektyre

Det er sommer, sol og varmt. Nesten litt for varmt for min smak – når kvikksølvet snegler seg opp over 25 grader trives jeg bedre innendørs i gjennomtrekk framfor ute i varmen. Hovedgrunnen til dette er at jeg blir fysisk i dårlig form av varmt vær: Hodepine grunnet både varmen og sola, og generell daff og dårlig form på grunn av varmen. Men nok om det.

Jeg har blitt bitt av lesebasillen igjen – noe som skjer fra tid til annen, men dessverre ikke så ofte som jeg skulle ønske. Jeg kan pløye igjennom 5-6 bøker på en måned, og så ikke lese bøker i det hele tatt på nesten et år. Tragisk, jeg veit. Men nå har jeg altså fått ånden over meg – jeg leser – og jeg blir litt glad inni meg for det. Jo mer jeg leser, jo mer lærer jeg om skrivemetode og språkbruk til min egen skriving.

Siden jeg er så glad i filmen, kjøpte jeg like godt boka filmen er basert på: The Virgin Suicides av Jeffrey Eugenides. Den er ikke så lang, så den leste jeg på ca 12 timer, fordelt utover tre dager.

The Virgin Suicides, Jeffrey Eugenides

Og dette er boka jeg leser nå: Bitch – In Praise of Difficult Women av Elizabeth Wurtzel. Jeg har denne på norsk også, men i den norske utgaven er det ørten fotnoter jeg ikke behøver. Jeg mener at de strengt tatt ikke er nødvendigve overhodet i dagens Norge, i og med at vi som oftest forstår referanser til amerikansk kultur like godt her, som vi ville ha gjort om vi bodde borti der. Derfor kjøpte jeg den på engelsk – sans fotnoter.

Bitch - In Praise of Difficult Women, Elizabeth Wurtzel

Den er ganske mye lenger, og langt tyngre å lese, enn The Virgin Suicides, så jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta å lese den ferdig – men interessant lesestoff er det uansett. Muligens noe av det mer feministiske jeg har vært borti.

Etterhvert kommer boka jeg nevnte i et tidligere innlegg i posten ogå, regner jeg med. Nå håper jeg bare at denne leselysten holder seg ei lita stund.

Ambivalens

Det er litt over ei uke til det bærs avgårde til psykologtime igjen, og jeg vet ikke helt hva jeg synes om nettopp det. På den ene siden er jeg glad for at jeg får hjelp, siden det er angstmestring den timen skal handle om etter planen. På den andre siden, derimot, synes jeg overhodet ikke noe om å rippe opp i angst-ting-og-tang – har ikke lyst, er Prinsesse Vilikke så det lyser etter.

Og tenk om jeg presterer å erte på meg et angstanfall når jeg sitter i stolen hos psykologen? Litt uheldig faktum angående det der: Jeg har greid å trigge angstanfall hos meg selv ut av Det Store Intet, bare ved å prøve å forklare hvordan det var sist gang tidligere. Det er vel på mange måter en bra ting, hvis det skjer, fordi da kan jeg lære «akuttberedskap for mestring av angstanfall» der og da, mens det står på. Men dæven da, jeg vil jo ikke ha angstanfall! Det er så hjelpesløst forjævlig ubehagelig. Jeg er bortskjemt, jeg foretrekker behag framfor ubehag.

Så da er vi tilbake til utgangspunktet.
A M B I V A L E N S.
Glad for å ha psykologen.
Glad for å få hjelp.
Ikke glad for å kanskje måtte overleve et angstanfall på kontoret til en relativt sett fremmed person.
Ikke spesielt glad for å sannsynligvis måtte sette ord på hvorfor jeg er urolig og nevrotisk på den måten, vel vitende om at det å sette ord på hvorfor jeg er sånn smårar av meg kan fort føre til et angstanfall.

Videre har jeg planer om å informere psykologen om litt familiehistorikk innen temaet «mental helse» – eventuelt mangel på sådan – og så får jeg bare krysse fingra for at brevet psykologen skal skrive etter den timen er av en såpass karakter at DPS pent må føye seg etter mine ønsker om utredning. Hvis jeg får et nytt avslag fra DPS om utredning kommer jeg til å trenge tips til å «få en fot innafor» fra dere… så nå er dere advart.

Uheldigvis(?) er jeg ingen Sebrapike, jeg har ingen arr noe sted etter selvskading, så jeg er litt redd for at eventuelle helsepersonell i både fysisk og psykisk forstand ikke tar meg helt på alvor. Det er litt skummelt å tenke på, men jeg må kanskje komme med reelle trusler om å skade meg sjøl fysisk før DPS tar affære? I verste fall – legge kniven på armen på legekontoret og be iherdig om utredning og true med å bruke kniven hvis jeg ikke får det som jeg vil, trassig og bortskjemt som jeg er. Skjønt, det vil vel mest sannsynlig føre til inleggelse på psykiatrisk under mer eller mindre tvang, og det er jo ikke det jeg er ute etter.

Jeg vil bare ha hjelp, jeg.
Jeg vil utredes – jeg vil vite om det er no’ og hvordan jeg eventuelt skal takle det.

Helseministre og departementer maser jo høl i huet på oss alle sammen om hvor viktig det er å fange opp de som sliter psykisk så tidlig som mulig; at de får hjelp og behandling så tidlig som mulig. Søk hjelp tidlig, så vi får fiksa deg tidsnok, lyder mantraet. Vel og bra tanke dét, men hvorfor blir da søknader om utredning – som for eksempel min søknad om angstutredning – avslått blankt uten videre god begrunnelse utover «vi finner intet grunnlag for å iverksette utredning på nåværende tidspunkt»? Det henger jo ikke på greip. Jeg ba om utredning og behandling så tidlig som mulig; jeg fikk avslag.

Jeg liker å se på meg selv som et normalt oppegående (hvis vi ser bort i fra angstanfallene og mistankene mine angående bipolar lidelse) menneske, og jeg søkte hjelp da jeg mente at uglene i mosen hadde vokst seg for store til at jeg greide å takle de helt på egenhånd. Jeg gjorde nøyaktig det Helsevesenet ville, jeg oppsøkte de rette instanser og ba pent om å bli henvist videre, alt etter kunstens regler – bare slik at jeg kan motta et generisk brev i posten to-tre uker seinere om at jeg ikke er sjuk nok til å få svar på om det faktisk er gigantugler i mosen min, slik jeg mistenker. Jeg fulgte reglene til punkt og prikke uten videre hell.

Hjelper lite at jeg får angstanfall av å lese brevet – DPS kan jo ikke se meg der jeg sitter og kjemper mot kvalmen og gisper etter luft.

Ja, jeg har litt angst (åh, metahumor) for at jeg skal få et nytt avslag fra DPS på søknad om utredning. Som nevnt er jeg litt redd for at jeg må ty til drastiske midler, som å true med – eller verre: sette truslene til livs – selvskading og det som verre er for at jeg skal bli hørt. Hvis det ikke hjelper på en søknad om utredning med et brev skrevet og signert av en sertifisert psykolog – en fagperson – hva er det da som hjelper? Jeg kjenner jeg gruer meg litt til å be om ny henvisning hos fastlegen min, selv med brevet fra psykologen i hånda som faglig støtte for at jeg bør utredes.

Hvorfor skal det være så forbanna vanskelig å få hjelp trass i alle lovord Helsevesenet lirer av seg? Og, ja – her kan vi diskutere opp og ned i mente langt inn i Evigheten om dårlig økonomi og plassmangel, men ettersom jeg har forstått så behøver man ikke å bli lagt inn for å bli utreda. Det er fullt mulig å foreta en utredning basert på jevnlige besøk hos psykiater/diagnosestillende fagpersonell. Så – hvis det ikke er praktisk sett direkte vanskelig å utføre en utredning så tidlig i det mistenkte sykdomsforløpet at pasienten selv fungerer bortimot normalt i dagliglivet og ikke behøver innleggelse, hvorfor i alle dager avslår de slike søknader da? En skulle jo tro at slike søknader blei godtatt oftere, nettopp fordi pasienten ikke krever innleggelse eller forferdelig mye ressurser utover samtaler med psykiater/diagnosestillende fagpersonell jevnlig over en viss tidsperiode.

Er det virkelig for mye forlangt?
Hva er det de forventer, egentlig, når de av oss som sliter med et eller annet greier å søke hjelp lenge før vi utgjør en risiko for oss selv eller andre får avslag (og jeg mistenker, flere enn bare ett)?
Hva venter de på? At vi skal klikke i vinkel og gjøre et eller annet som fører til heisatur i ambulanse til legevakta og tvangsinnleggelse fordi ingen tok oss på alvor når vi ba pent og fulgte reglene?

Jeg kan skrive i det bortimot uendelige om dette, fordi jeg forstår det virkelig ikke. De jeg kjenner, og vet om, og har lest om, og har fått høre om, som har fått hjelp har enten fått hjelp siden de var små – altså før fylte ti år – og vært i systemet lenge på grunn av det, eller de har vært innom legevakta og i livsfare, og fått hjelp på bakgrunn av hendelsen. Men hva med oss andre, da?