Snikende

Snikende er det beste ordet jeg har til å beskrive følelsen når angsttåka legger seg over meg. Det som er så merkelig er at jeg merker at angsten kommer, jeg kjenner at nå begynner hjerteslaga å øke i frekvens, og pulsen går over 100 – så jeg prøver å erkjenne det: «Jajamenn, da var vi her i gjen. Okei – kjør på, så fortsetter jeg med mitt.» Problemet er at selv om jeg greier å erkjenne, greier å forklare for meg selv at det er bare angsten som rir deg, det er ikke farlig, så blir jeg redd. Det vil si, jeg blir urolig og nervøs, og greier ikke å slappe av.

Mandag kveld var sånn.
Kjente at den kom, kjente uroen bre seg i kroppen, prøvde forgjeves å fortelle meg selv at det er bare angsten.
Og det irriterte meg no sinnsykt fordi jeg hadde ikke merka noe på jobb, midt oppi alt kaoset som kommer når man begynner på’an igjen etter ferie. Da merka jeg ingenting, men når jeg sku legge meg og sove, nei da skulle vi jaggumeg hisses opp i et lite angstanfall, ja. Angst er totalt ulogisk. Det tok sin tid, men jeg fikk omsider roa ned såpass at jeg sovna.

Psykologen min hadde en snedig beskrivelse til meg her forleden: Jeg har på en måte «dobbel angst» – i kliniske termer ville jeg antakeligvis oppfylt «kravene» til panikkangst, symptomene på sådan er der i hvert fall. Det psykologen mente var at jeg blir først nervøs og urolig for å få et nytt angstanfall av typen jeg hadde i påska, som i seg selv kan sies å ha vært et totalt panikkanfall, i og med at jeg var bombesikker på at nå skulle jeg dø, at nå streika kroppen og hodet helt. Og så – blir jeg redd for hva et eventuellt anfall gjør med meg, om jeg blir kvalm, om jeg brekker meg, hva skjer hvis jeg brekker meg, vil jeg spy – verden går under! Derfor, dobbelangst.

Redd for angstanfallet.
Redd for konsekvensene – redd for å spy.
Dritgøy.

Jeg har også sendt mail til psykologen min og spurt pent om jeg kunne få tilsendt en kopi av brevet hun skrev angående utredning. Har ikke fått svar på mailen ennå, så jeg håper hun har lest den, og bare sender brevet. Det kan være kjekt å ha papirer på at en fagperson mener jeg bør utredes, synes jeg. Og så har jeg lagt meg opp en liten backup-plan, hvis jeg får avslag igjen: Jeg tror jeg kan bli utreda hos Aleris-klinikken her i byen. Det er en privat klinikk, så det vil sannsynligvis koste ei gru med penger. Planen er å i det minste forhøre seg hos Aleris, hva det eventuelt koster og hvordan det vil foregå, og litt sånne praktiske ting. Skader jo ikke å spørre?

Selvsagt håper jeg at slagkrafta i brevet fra psykologen er stor nok til at utredninga blir iverksatt gjennom de «riktige» instansene, men i hvis tilfelle jeg får avslag igjen, er en backup-plan kjekt å ha.

Reklamer

Hverdag & Rutine

I morgen bærs det tilbake til hverdag og jobb og rutiner.

Jeg gruer meg til å stå opp tidlig – har slitt med å få sove i det siste, men det går vel forhåpentligvis greit. Å ha rutiner og faste ting å forholde seg til er bra, tror jeg. Litt struktur i hverdagen hjelper på kaoset i toppetasjen. Det har gjort det for meg, i hvert fall.

Jeg er veldig heldig, jeg har en flott jobb og forståelsesfull sjef, så når (hvis) utredninga blir satt i gang vil jeg ikke ha noen problemer med sådan i jobbsammenheng. Jeg er av typen som liker å informere på et tidlig stadium i hva nå enn det måtte være, så sjefen min er klar over hva som foregår. Fikk beskjed om at jeg måtte bare ta meg fri de timene jeg måtte for å ta tak i alt dette – null problem.

Det eneste som er litt bekymringsverdig er at det virker som om hyppigheten av angstanfallene – selv om de er milde – har økt. Dette er selvsagt ikke kjempefestlig når man skal prøve å fungere best mulig på jobb, men jeg får bare ta det som det kommer og ri av stormen som best jeg kan. Og, kanskje de vil roe seg nå som rutiner og faste mønstre blir implementert i hverdagen igjen.

Vanskelig å si.

Tanker om Psykofarmaka

Nå har jeg mast om det å få svar – bli utreda – kanskje til og med få en diagnose – opp og ned i mente på grensa til det bortimot latterlige. Og jeg vil gjerne ha svar, for alt jeg veit kan dette eskalere langt utover det jeg er i stand til å forholde meg til, så derfor vil jeg gjerne ha svar tidlig. Så tidlig som overhodet mulig.

Det er imidlertid en ting som bekymrer meg litt midt oppi alt dette: Psykofarmaka – medisiner.

Sett nå at jeg får utredning.
Sett nå at den utredninga fører til en diagnose.

Mine mistanker dreier seg om Bipolar 2 lidelse, med angsten som nåko attåt, eller rett og slett et symptom, eller bieffekt av lidelsen. Det er angsten som virkelig gjør livet mitt til et helvete av og til, eventuell annen lidelse «bak» angsten har jeg jo forsåvidt takla hittil. Trass i dårlige valg og litt vel dystre tider har jeg jo overlevd. Har ikke alltid vært en dans på roser, men livet er jo ikke det – bipolar eller ei.

Dansen på rosene betyr at man av og til tråkker på torner også.

Men, hva skjer hvis jeg får diagnosen jeg mistenker?
Jeg lurer nemlig litt på det.

Her er greia: Jeg er veldig klar over at den type psykisk lidelse kan bety medisinering. Jeg har tidligere nevnt at jeg leste en drøss artikler og ting på internett rundt det som inngår i «psykiske lidelser» og lignende begrep. I en av artiklene jeg kom over ble det sagt at forskning viser at bipolar lidelse bør utredes og behandles (i artikkelen mente de nok «medisineres») tidlig, fordi det er en type lidelse som kan forverres, eskalere ut av kontroll, med alderen. Jeg er jo allerede blitt såpass gammal at jeg kan kalles voksen, og det er også en grunn til at jeg vil utredes, helst før eventuell lidelse forverres.

Det er ikke medisinene i seg selv som bekymrer meg noe særlig – det er bivirkningene. Jeg er fantastisk flink til å katastrofisere alt, og medikamenter som gir vanlige bivirkninger som igjen trigger angstanfall hos meg er ikke akkurat noe jeg har lyst på.

Jeg har overhodet ingen planer om å begi meg ut på psykofarmakagaleien før det blir absolutt nødvendig (her mener jeg at det er «absolutt nødvendig» hvis jeg ikke fungerer i hverdagen lenger) hvis det nå skulle vise seg at jeg får diagnosen.

Som sagt har jeg jo – tross alt – overlevd den hittil.

Jeg ser for meg at jeg skal være i stand til å takle den – uten medisinering – ei god stund til, såfremt jeg har litt folk å støtte meg på, som psykologen, eventuell psykiater, annet helsepersonell. Med samtaleterapi og et søtteapparat i ryggen skal jeg vel alltids greie å takle angsten også, lære meg å ri av stormen som det så fint heter. Jeg tror ikke at jeg trenger medisiner – og hvis jeg får utredninga, og hvis jeg får diagnosen, kommer jeg til å nekte medisinering så lenge som overhodet mulig.

Jeg er knskje litt naiv, sånn sett, men jeg foretrekker å være naiv og medisinfri så lenge jeg kan.

IKEA

Jeg hadde faktisk aldri trodd at en tur på IKEA skulle føre til et mildt angstanfall, men det var nå engang det som skjedde. Merka at nervøsiteten og hjerteslagene økte etter bare noen få minutter på vei inn i labyrinten. Heldigvis var det ikke viktige ting som hasta å få tak i vi var der for, så vi gikk egentlig bare raskt igjennom hele bygningen. Jeg aner ikke hva som trigga det heller – om det var bygningen (stor uoversiktig lagerhall) eller om det var fordi det var mange folk der, eller om det rett og slett bare var uroligheta som tok over ei stund. Ekkelt var det uansett, men jeg overlevde.

Vi dro videre, etter IKEA, fordi vi hadde ting å få tak i: Var på en dyrebutikk og handla inn det vi trenger til denne sjarmøren kommer i hus. Angstanfallet mitt roa seg etter ei stund… heldigvis. Var litt slitsomt der ei vending.

På onsdag var samboern og jeg og hilste på pusen, og reserverte ham hos Dyrebeskyttelsen. Jeg gleder meg masse til å ha katt igjen. Vokste opp med katt, vi hadde en skjønn pus som levde i 18 år – fikk den da jeg var 5 år gammel, og han ble avlivet da foreldrene mine flyttet (han ville ikke ha overlevd flyttinga). Forhåpentligvis kan vi hente pusen om ei uke.
Han skal forresten hete Balder.

Vi var på flere andre butikker også, og jeg var rimelig sliten da vi kom hjem.
Tom i hodet, på en måte.
Jeg lærer ennå hvordan jeg skal takle slike ting.

Dagen i dag

…var en bra dag, synes jeg.
Selv om jeg måtte dra skrotten ut av senga mange timer for tidlig (ifølge døgnrytmen).

Først, var det psykologtime.
Den gikk bra – vi snakka ikke så mye om angstmestring, egentlig, men taktikker jeg har brukt hittil for å takle eventuelle anfall var i stor grad det psykologen sa, så jeg får bare fortsette å bruke dem. Vi snakka litt om diverse tema fra forrige time også – oppklaring og nærmere forklaring av en del punkter.

Og så var det spørrerunde: Ei sjekkliste over symptomer for hypomani jeg skulle svare «ja» eller «nei» på. Etterpå var det ei lengre liste (to sider lang) over diverse «har du vært …? de siste 7 dagene»-spørsmål, flere av dem omhandlet angst, jeg skulle indikere på en skala fra 0 (ingenting) til 4 (svært mye).

Den første sjekklista indikerte tydeligvis at jeg har grunn til å ønske utredning (for bipolar 2), og psykologen skriver et brev der hun anbefaler nettopp det i dag, som skal sendes/leveres til fastlegen min. Den andre, lengre, sjekklista fylte jeg ut på egenhånd og la pent i postkassa dems. Psykologen mente at jeg sannsynligvis også burde utredes for angst, men hun ville ikke blande for mye inn i brevet hun skriver… så forhåpentligvis kan jeg bringe det på bane, eller det blir oppdaget underveis i utredninga for bipolar 2.

Nå er jeg spent på hva som skjer videre, med tanke på utredning, ventetid, og alt det der.

Etter psykologtimen tusla jeg bort til Outland. Nerdeshopping er gode greier. Første volum i serien om Sandman (Neil Gaiman), bok 5 i Wet Moon-serien (Ross Campbell) og The Complete Works of Edgar Allan Poe. Bra fangst, vil jeg si.

Og så var det sosial-tid på café.
Fikk skremt opp medblogger Nerve til å være med sammen med meg selv og ei venninne av meg. Det var skikkelig koselig! Håper at det blir flere caféturer. Det er ei stund sida jeg har vært sosial på det nivået (café, mye folk, byen full av turister), så jeg kjenner at jeg blei litt sliten i hodet etter flere timer med sosialisering.
Uvandt, på en måte.
Men det var godt også.

«Ønsker du deg en diagnose?»

Mamma leser bloggen min, tydeligvis. (Hei Mamma!) Og etter en lengre telefonsamtale forleden kom hun med følgende befaling: «Vær forsiktig med hva du legger ut på bloggen! Tenk deg om.» Jada, Mamma – jeg er forsiktig med hva jeg skriver på bloggen, jeg blottlegger meg ikke helt. Jeg legger ikke ut informasjon jeg anser for å være for privat for allmenn skue.

Jeg har tatt et bevisst valg: Jeg er åpen og ærlig om alt dette av flere grunner – jeg får tidvis tilbakemelding på det jeg skriver, jeg får råd og tips, jeg har fått masse hjelp gjennom å lese andres blogger, og jeg håper at kanskje noe av det jeg skriver her på min blogg kan bidra på samme måte for noen andre igjen. Pay it forward.

Det fins folk der ute som veit hvem jeg er og som leser denne bloggen, og jeg er klar over dette. Mitt ønske er selvsagt at bloggen kan gi de litt mer innsikt i hva det vil si å være meg. Det er ikke alltid regnbuer og enhjørninger, men det er det av og til. Og ja, det er mulig å navigere seg fram til denne bloggen via andre instanser på internett, men akkurat det bekymrer meg ikke så veldig – en må være veldig iherdig for å gjøre nettopp det, og de som virkelig vil finne fram til den, gjør det – uansett om jeg har gjort det lett eller vanskelig for dem.

Min blogg, mine tanker, mine ord – mitt valg.
Jeg veit hva jeg driver med.

Litt senere i samtalen kom Mamma også med overskriftsspørsmålet – «ønsker du deg en diagnose?» Dette gjorde meg både betenkt og irritert. Betenkt fordi jeg lurte på om det faktisk var det jeg ville ha, og irritert fordi det virka som om hu mente at det var bare derfor jeg oppsøkte psykolog i første omgang.

Det er ikke til å komme bort i fra at jeg behøver hjelp til å takle det som foregår i hodet mitt, om det vil innebære en diagnose eller ikke veit jeg jo ikke her og nå, men jeg har mistanker – og jeg vil ha svar. Noe er ikke helt som det skal være, det er jo angstanfallene (ja – flertall) en tydelig indikasjon på. På grunn av disse angstanfallene dro jeg til legen – nok var nok – og ba pent om å bli utreda for angst. Planen min da var å få en fot innafor, komme i samtale med en eller annen, bli utreda for angst, og samtidig nevne for vedkommende rotet ellers i toppetasjen – kanskje jeg burde utredes for mer enn bare angst? Planen var bra, den – men dessverre ble søknaden om utredning avslått, så jeg fikk aldri satt den planen til livs.

Derfor, tenkte jeg som så at det muligens hadde mer slagkraft hvis jeg hadde forhørt meg med en fagperson angående rotet, og hørt hva en fagperson hadde å si i saken. Var mistankene mine noe jeg burde ta tak i? Hos psykologen (en privatpraktiserende, sådan) fikk jeg fortalt alt, ikke bare detaljen om angstanfall, men alt rotet ble dratt fram. Og ganske riktig – psykologen sa seg enig i at mistankene burde kanskje utredes nærmere – slik at jeg i det minste visste.

Å få en diagnose vil innebære å få svar på en haug spørsmål som kverner rundt i toppetasjen. Selvsagt er det jo flott hvis jeg ikke får en diagnose; det er jo kanskje det beste. Problemet er bare da at jeg er tilbake i uvissheten hvis det skjer. Så – ja. På en måte ønsker jeg meg en diagnose. Diagnose = svar. På en annen side vil jeg bare ha svar, jeg vil bare vite om det er noe not quite right i hodet mitt – for det kjennes vitterligen slik ut. Svar i seg selv innebærer ikke nødvendigvis en diagnose.

Så – ønsker jeg meg en diagnose?
Sånn egentlig?

…nei, jeg ønsker ikke å være psykisk syk.

Men nå har det seg sånn at jeg mistenker at jeg kan være nettopp det, og da vil en diagnose være til stor hjelp når det gjelder hvordan jeg skal takle tilværelsen. Hvis jeg har en diagnose, vil jeg også ha lettere for å forklare hva ståa er hvis det skulle bli nødvendig.

Sånn som det er , er det som et puslespill som mangler biter, og jeg vet ikke hvordan bitene som mangler ser ut.

Jeg famler – leter i mørket etter svar – etter lysbryteren.

Høyt

Høyt. Høyt der oppe svever hun. Blandt myke hvite skydotter og fargespekteret sola avslører på regnvåte dager. Hun er fri, og flyvende – ingenting kan røre henne, ingenting kan få henne til å dale. Hun er udødelig; magisk. Hun kan gjøre alt hun vil, fly hvor hun vil, oppleve det hun vil.

Hun flyr over Taj Mahal og vinker til de badende ved Ganges. Hun svever over Den Kinesiske Mur og ser pandaunger leke i bambusskogen. Hun farer over tretoppene i Kyoto, kirsebærblomstene virvles opp og holder følge med henne et stykke. Hun flyr over store hav og lange gressletter, hun ser antiloper og gaseller unnslippe en jaktende løve. Hun flyr og flyr – hun flyr langt og lenge.

Plutselig stopper hun. Faller, daler, greier ikke å fly mer. Faller raskere og raskere – borte er skyene og regnbuen. Hun lukker øynene – mørke. Hun synker og synker. Vil hun noen gang stoppe? Mørket blir svartere, hun treffer bakken. Kvikksand, gjørme, hun synker videre. Hun åpner øynene – mørke – alt er svart. Hun kan ikke skilne opp fra ned – alt er svart, tett gjørmete kvikksand. Hun kjemper, kaver. Det nytter ikke.

Hun gir opp – gir seg hen. Lar mørket ta over, lar kvikksanda sluke henne, pakke henne inn. Lyder forsvinner – blir svake og dør ut. Hun synker, daler, mykt og stille, i mørket. Tiden blir borte, uvirkelig – hvor lenge? Minutter? Timer? Dager? Måneder? År? Vil hun se sola, lyset, skyene og regnbuen igjen? Fly igjen? Hun synker ennå, nedover, ned i mørket.

Hun våkner.
Forvirret, kald, varm – kaldsvette. På gulvet, tullet inn i den store myke dyna. Utenfor vinduet begynner dagen – fugler kvitrer. Lysstråler smyger seg inn i rommet.

Hun klatrer opp i senga igjen. Trekker dyna over hodet.
Sovner.
Mumler.
«Jeg orker ikke – ikke i dag.»

Hun flyr igjen, høyt, høyt der oppe.