Psykologen min har sendt meg et utkast av uttalelsen hun har skrevet på epost.
Det er en viss slagkraft bak ordene som står der. Brevet begynner med grunnen til at det i det hele tatt er skrevet. Så nevnes forrige utredningssøknad (for angst) og avslaget av denne og videre følger en oppsummering av det psykologen og jeg har snakket om – en grov kartlegging av mitt liv fram til i dag. Det er også beskrivelser av «oppturer» og «nedturer» gjengitt fra det jeg selv har fortalt.

Highlights
* «På SCL-90 skårer hun i dag relativt høyt på angst, og ligger også over den kliniske grensen på fobisk angst, depresjon og somatisering.»
* «På kartlegging for hypomani med 30 spørsmål, svarer hun ja på 25, nei på 2 og 3 av spørsmålene er ikke relevante.»
* «Pas er urolig for sin skiftende sinnstilstand, og ber om å bli utredet med tanke på bipolar lidelse. Undertegnede vurderer det dit hen at det er grunnlag for å henvise henne til Østmarka for videre utredning.»

Originalen av uttalelsen, med underskrift og det hele, vil bli sendt til meg – og så tar jeg den med til fastlegen min når jeg ber pent om utredning (igjen). Det er vel nå kampen begynner, men jeg lever i trua på at uttalelsen kan bidra til at jeg får godkjent utredningssøknaden. Highlightsene alene burde jo være grunnlag nok, liksom.

Hva angstsymptomer og anfall angår, håper jeg at de kan finne på å roe seg litt framover (ref. forrige innlegg), og at angstanfallene ikke er så himla hyppige som de har vært i det siste. Dette er også noe jeg kommer til å forklare for fastlegen, at jeg mistenker at eventuell angstlidelse jeg kanskje (eller kanskje ikke) har ble forverret av p-pillene og derfor har jeg fått stadig hyppigere angstanfall.

Jeg er fantastisk letta over å lese uttalelsen, må jeg innrømme. Det føles godt å ha en fagperson i ryggen.

Så får vi se, da… hva Bipolarklinikken / Østmarka sier.