En forklaring på forrige – noe kryptiske – innlegg som lovet.
Det har seg slik at foreldra mine inviterte oss (samboer og jeg) til dem på middag. Det hører med til historien at det var hos foreldra mine at jeg fikk det første, og verste, angstanfallet. Jeg er ikke så forferdelig gira på å dra dit på besøk – til angstens Ground Zero – før jeg har lært meg å takle de mildere anfallene. Jeg må trene meg opp litt. Når jeg får angstanfall i hytt og granbar uten forvarsel, har jeg ikke veldig lyst til å utsette meg for assosiasjonshelvete før jeg veit hvordan jeg skal takle det. Jeg mener, faen, jeg sitter og bearbeider et angstanfall her og nå ved å skrive dette innlegget, blant annet.
I tillegg har det vært ei dårlig uke med tanke på søvn. Jeg har fått altfor lite søvn, og samboeren har fått enda mindre. Når jeg allerede er frynsete i kantene, frykter jeg at det vil være vanskelig å takle assosiasjonene, vanskelig å tøyle angstanfallet, vanskelig å ri av stormen. Jeg er konstant trøtt, jeg er konstant sliten, og angstanfallene kommer som perler på ei snor.
Så, middagsinvitasjonen som var sånn halvveis satt til å være i kveld, blei omgjort til at foreldra mine kommer hjem til oss på kaffebesøk på lørdag i stedet. Lettere for meg å takle angstanfall her hjemme, rett og slett. Å gjøre om middagsinvitasjonen slik var en lettelse. Ett angstspøke mindre hengende over meg.
Jeg kapitulerte – jeg var ikke like barsk som på IKEAbesøket på fredag, da jeg tvang meg selv til å gjennomføre resten av handleturen, selv om angsten rei meg. Jeg har grenser – akkurat nå er mi grense sånn ca der foreldra mine bor, uheldigvis.
Jeg jobber med saken, og det vil kreve mye jobbing fra min side, for jeg vil jo gjerne dra dit på besøk igjen… Men akkurat nå, når jeg har hatt så mange angstanfall på så kort tid, har jeg ikke lyst til å erte på meg et større og verre et når jeg allerede er så utslitt som jeg er.
Og tusen, tusen takk til Muriel for tips til å takle angstanfall. Det hjalp!
d y s t o p i 
Huff, så kjipt å høre at det ikke gir seg. Det er vanskelig å komme ut av det når van først har havna inni en spiral av angst. Det viktigste er å finne en eller annen måte å roe seg ned på og slappe av. Jeg bruker medisiner til hjelp med det. blir aldri helt som en vanlig god natts søvn, men det gir meg hvertfall litt rom til å puste.
også har jeg hatt besøk av min venn, gjestebloggeren (vet ikke hva jeg skal kalle han og er dritlei av å kalle han eks-kjæresten min). Han sa at dersom du hadde noen konkrete spørsmål og sånt, så kunne han godt svare på de. Enten på mail eller i kommentarer. Håper at han kanskje vil skrive mer senere 🙂 han er ganske lik meg i forhold til det å ville gjøre sine erfaringer til hjelp for andre.
Mamma gjorde meg obs på noe jeg har hatt i bakhuet ei stund.
Panikkangst og symptomer som ligner på det er en mulig bivirkning av p-piller/minipiller. Så det KAN være at pillene forverrer situasjonen (selv om jeg fikk det første anfallet før jeg begynte på pillene… så jeg vet ikke helt hvor mye pillene har skylda.)
Jeg skumleste innlegget igår, og skal lese det i kveld – når jeg ikke er supertrøtt. Så får vi se om jeg har noen spørsmål 🙂
Jeg fikk litt krisehjelp av Muriel igår da det herja som verst. Fikk et par forslag til hva jeg kan gjøre i en sånn situasjon, prøvde ut konseptet, og det funka i går i hvert fall. Reine skjære flaksen at hu var på MSN altså.
Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg sliter selv med angst. Fikk diagnosen panikkangst av psykolgen min. Desverre så har jeg ikke lært meg å kontrollere den når den kommer. Når angsten komme er jeg sikker på min siste time er kommet, og siden jeg bor alene blir det værre. Halsen strammer seg, det blir vanskelig å puste, hjertet banker fort, jeg blir svimmel, kvalm, får hysterisk gråteanfall, frysninger, prikkinger og hodepine. Det er helt FORFERDELIG. De kommer mange ganger i uka…
Jeg håper du klarer å finne en måte som du kan kontrollere angsten på.
Hei 🙂
Ja – det er ikke noe gøy…
I mitt tilfelle kan det se ut til at jeg har greid å roe ned angsten litt ved å slutte på p-pillene jeg gikk på. All slik hormonell prevensjon kan forverre eventuell angst, så jeg slutta å ta dem da jeg fikk 4 angstanfall på ei uke.
Ellers har jeg funnet ut at å distrahere seg selv, gjøre noe annet, fjerne seg fra situasjonen man er i, forflytte seg fysisk, etc. kan hjelpe.