Snikende er det beste ordet jeg har til å beskrive følelsen når angsttåka legger seg over meg. Det som er så merkelig er at jeg merker at angsten kommer, jeg kjenner at nå begynner hjerteslaga å øke i frekvens, og pulsen går over 100 – så jeg prøver å erkjenne det: «Jajamenn, da var vi her i gjen. Okei – kjør på, så fortsetter jeg med mitt.» Problemet er at selv om jeg greier å erkjenne, greier å forklare for meg selv at det er bare angsten som rir deg, det er ikke farlig, så blir jeg redd. Det vil si, jeg blir urolig og nervøs, og greier ikke å slappe av.

Mandag kveld var sånn.
Kjente at den kom, kjente uroen bre seg i kroppen, prøvde forgjeves å fortelle meg selv at det er bare angsten.
Og det irriterte meg no sinnsykt fordi jeg hadde ikke merka noe på jobb, midt oppi alt kaoset som kommer når man begynner på’an igjen etter ferie. Da merka jeg ingenting, men når jeg sku legge meg og sove, nei da skulle vi jaggumeg hisses opp i et lite angstanfall, ja. Angst er totalt ulogisk. Det tok sin tid, men jeg fikk omsider roa ned såpass at jeg sovna.

Psykologen min hadde en snedig beskrivelse til meg her forleden: Jeg har på en måte «dobbel angst» – i kliniske termer ville jeg antakeligvis oppfylt «kravene» til panikkangst, symptomene på sådan er der i hvert fall. Det psykologen mente var at jeg blir først nervøs og urolig for å få et nytt angstanfall av typen jeg hadde i påska, som i seg selv kan sies å ha vært et totalt panikkanfall, i og med at jeg var bombesikker på at nå skulle jeg dø, at nå streika kroppen og hodet helt. Og så – blir jeg redd for hva et eventuellt anfall gjør med meg, om jeg blir kvalm, om jeg brekker meg, hva skjer hvis jeg brekker meg, vil jeg spy – verden går under! Derfor, dobbelangst.

Redd for angstanfallet.
Redd for konsekvensene – redd for å spy.
Dritgøy.

Jeg har også sendt mail til psykologen min og spurt pent om jeg kunne få tilsendt en kopi av brevet hun skrev angående utredning. Har ikke fått svar på mailen ennå, så jeg håper hun har lest den, og bare sender brevet. Det kan være kjekt å ha papirer på at en fagperson mener jeg bør utredes, synes jeg. Og så har jeg lagt meg opp en liten backup-plan, hvis jeg får avslag igjen: Jeg tror jeg kan bli utreda hos Aleris-klinikken her i byen. Det er en privat klinikk, så det vil sannsynligvis koste ei gru med penger. Planen er å i det minste forhøre seg hos Aleris, hva det eventuelt koster og hvordan det vil foregå, og litt sånne praktiske ting. Skader jo ikke å spørre?

Selvsagt håper jeg at slagkrafta i brevet fra psykologen er stor nok til at utredninga blir iverksatt gjennom de «riktige» instansene, men i hvis tilfelle jeg får avslag igjen, er en backup-plan kjekt å ha.