Tanker om Psykofarmaka

Nå har jeg mast om det å få svar – bli utreda – kanskje til og med få en diagnose – opp og ned i mente på grensa til det bortimot latterlige. Og jeg vil gjerne ha svar, for alt jeg veit kan dette eskalere langt utover det jeg er i stand til å forholde meg til, så derfor vil jeg gjerne ha svar tidlig. Så tidlig som overhodet mulig.

Det er imidlertid en ting som bekymrer meg litt midt oppi alt dette: Psykofarmaka – medisiner.

Sett nå at jeg får utredning.
Sett nå at den utredninga fører til en diagnose.

Mine mistanker dreier seg om Bipolar 2 lidelse, med angsten som nåko attåt, eller rett og slett et symptom, eller bieffekt av lidelsen. Det er angsten som virkelig gjør livet mitt til et helvete av og til, eventuell annen lidelse «bak» angsten har jeg jo forsåvidt takla hittil. Trass i dårlige valg og litt vel dystre tider har jeg jo overlevd. Har ikke alltid vært en dans på roser, men livet er jo ikke det – bipolar eller ei.

Dansen på rosene betyr at man av og til tråkker på torner også.

Men, hva skjer hvis jeg får diagnosen jeg mistenker?
Jeg lurer nemlig litt på det.

Her er greia: Jeg er veldig klar over at den type psykisk lidelse kan bety medisinering. Jeg har tidligere nevnt at jeg leste en drøss artikler og ting på internett rundt det som inngår i «psykiske lidelser» og lignende begrep. I en av artiklene jeg kom over ble det sagt at forskning viser at bipolar lidelse bør utredes og behandles (i artikkelen mente de nok «medisineres») tidlig, fordi det er en type lidelse som kan forverres, eskalere ut av kontroll, med alderen. Jeg er jo allerede blitt såpass gammal at jeg kan kalles voksen, og det er også en grunn til at jeg vil utredes, helst før eventuell lidelse forverres.

Det er ikke medisinene i seg selv som bekymrer meg noe særlig – det er bivirkningene. Jeg er fantastisk flink til å katastrofisere alt, og medikamenter som gir vanlige bivirkninger som igjen trigger angstanfall hos meg er ikke akkurat noe jeg har lyst på.

Jeg har overhodet ingen planer om å begi meg ut på psykofarmakagaleien før det blir absolutt nødvendig (her mener jeg at det er «absolutt nødvendig» hvis jeg ikke fungerer i hverdagen lenger) hvis det nå skulle vise seg at jeg får diagnosen.

Som sagt har jeg jo – tross alt – overlevd den hittil.

Jeg ser for meg at jeg skal være i stand til å takle den – uten medisinering – ei god stund til, såfremt jeg har litt folk å støtte meg på, som psykologen, eventuell psykiater, annet helsepersonell. Med samtaleterapi og et søtteapparat i ryggen skal jeg vel alltids greie å takle angsten også, lære meg å ri av stormen som det så fint heter. Jeg tror ikke at jeg trenger medisiner – og hvis jeg får utredninga, og hvis jeg får diagnosen, kommer jeg til å nekte medisinering så lenge som overhodet mulig.

Jeg er knskje litt naiv, sånn sett, men jeg foretrekker å være naiv og medisinfri så lenge jeg kan.

Advertisements

6 Svar til “Tanker om Psykofarmaka

  1. Det er veldig vanskelig å vite hva som er best eller mest riktig, for det er jo både fordeler og ulemper med medisinering. Jeg syns du gjør lurt i å ønske å klare deg uten medisiner, så langt det går. Det er mange som knasker på piller som det var drops. Selv har jeg hatt veldig god effekt av medisiner, de har virkelig gjort en forskjell, men min bekymring nå er hvordan jeg skal slutte med dem. Du følger kanskje blogge min, så du har kanskje lest at det ikke var så vellykka. Jeg må også si at du virker veldig klok og moden! At du tar deg selv såpass på alvor og ønsker utredning og ta tak i ting FØR de evt. eskalerer. Det er en stor, stor fordel! Ønsker deg lykke til med utredning, behandling og veien videre 🙂

    • Hei og takk:)

      Ja – jeg har fulgt bloggen din i ca et halvt år, nå. Den er aldeles fantastisk – og har hjulpet meg masse. Det er litt «godt» (i mangel på bedre ord) å vite at det finnes flere der ute som også har et og annet rot å stri med i hodet.

      Hvis det nå viser seg at jeg får diagnosen jeg mistenker, bipolar 2 lidelse, så tror jeg også at jeg er såpass «mildt» angrepet at jeg skal greie meg ei god stund til uten medisinering. Også en stor grunn til at jeg ikke har begynt å mase på Helsevesenet om utredning tidligere (det måtte en hypoman-aktig fase til før jeg begynte å mistenke for alvor at noe var på ferde.)

      Selvsagt får den pipa en litt annen låt om jeg får flere panikkanfall som det første jeg hadde (i Påska i år), eller om lidelsen begynner å påvirke hverdagen min (jobb, f.eks.) i negativ forstand. Da KAN det jo bli aktuelt med medisinering, for en periode. Panikkanfall av det kaliberet vil jeg helst ikke oppleve flere ganger, og gjør at jeg også har litt angst for å få angstanfall (ifølge psykologen).

      Etter hva jeg har skjønt vil seponering av eventuelle medisiner også bety bivirkningen jeg virkelig ikke vil ha: kvalme. Er kvalme og frykt for å kaste opp som i stor grad er grunnlag for angstanfallene mine i utgangspunktet. Så medisinering i en periode vil jeg jo også aller helst unngå – men, som sagt, hvis det blir absolutt nødvendig…

      Jeg liker å tro at jeg er oppegående og moden nok, i hvert fall. Så får vi se om Helsevesenet er litt mer villige til å foreta en utredning, nå som jeg stiller med brev fra psykologen min som tilsier at jeg faktisk BURDE utredes for bipolar 2.
      🙂

  2. Hvilke bivirkninger man får er jo forskjellig fra person til person, og ingen god lege vil sette deg på medisiner som gir mer ulempe enn fordel. Psykofarmaka kan hos noen være helt nødvendig for at de skal kunne fungere, men hvis man fungerer like greit uten, er det ingen grunn til å gå på medisiner (Men hvis du plages i stor grad, kan det være nyttig å i alle fall prøve ut noen medisiner, og heller slutte på dem hvis det ikke fungerer for deg). Dessuten, så lenge man anses å ha dømmekraften i orden er det jo du som bestemmer om du vil gå på de medisinene legen eventuelt skriver ut, eller ikke 😉

    • Det er sant – det er ingen garanti for at jeg kommer til å få bivirkningene av eventuelle medisiner.

      Min generelle «plan», hvis jeg får diagnosen, er å prøve og unngå medisinering så lenge det lar seg gjøre. Jeg tror det skal gå greit i ganske lang tid framover, såfremt jeg får litt samtaleterapi, råd og vink. Hvis jeg merker at hverdagen blir påvirket i negativ forstand, kan det fort tenkes jeg endrer syn og bruker medisiner for en periode i hvert fall.

  3. Synes også det med medisiner og bivirkninger er litt skummelt. Skal ikke ramse opp alle bivirkningene jeg har fått av antdepressiva, men det er en del, og likevel klarer jeg ikke si nei til legen når hun skriver ut en ny type. Jeg har egentlig ikke tro på at jeg kan få hjelp av dem lenger… Men andre typer medisiner mot psykiske ting får jeg jo hjelp av da, bare ikke antidepressiver.

    Uansett så tror jeg ikke det er farlig å prøve, blir det bivirkninger så er det jo bare å slutte. Og trapper man sakte ned får man ikke bivirkninger når man slutter. Uansett kan ingen tvinge deg.

    Jeg kjenner/kjente en som var bipolar, ganske hardt rammet vil jeg si, og han fikk aldri tilbud om en eneste medisin, så det er ikke sikkert noen vil at du skal ta det heller.

    • Nei, jeg veit jo ikke om det blir aktuelt med medisinering i det hele tatt ennå. Og jeg har uansett tenkt å prøve og unngå slikt så lenge det er mulig. Jeg ser ingen grunn til å gå på medisiner hvis jeg ikke trenger det – hvis jeg fungerer greit i hverdagen uten, er det ingen grunn til at jeg skal begynne.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s