Jeg er fryktelig glad i – og egentlig veldig takknemmlig for – sosiale medier, i all tenkelig forstand, og jeg har vært innom det aller meste i sjangeren i løpet av de årene jeg har hatt tilgang til internett. Det hele begynte da jeg var ca 13 år gammel, jeg hadde nettopp kommet hjem fra et års opphold i Det Store Utland, og hadde begynt i 8. klasse. Jeg har alltid vært et sosialt utskudd, og alltid vært vel vitende om dette, og saken ble ikke bedre av pubertet og det emosjonelle kaoset den medfører. Foreldra mine hadde funnet ut at internett var en fin ting, så vi ordna oss med go’ gammal ISDN-linje i heimen. Those were the days…

Hadde jeg vært et sosialt utskudd på barneskolen, var jeg intet mindre enn en regelrett freak på ungdomsskolen. Jeg var overhodet ikke som de andre; jeg var aldri med på fester, jeg hadde ikke merkeklær, jeg brukte lite sminke, jeg interesserte meg for helt andre ting enn andre på skolen, og jeg hadde lettere for å snakke med eldre/voksne mennesker enn de på min egen alder. Jeg var den rare jenta, jeg var jenta de aller fleste visste hvem var, men som ingen ville prate med, med mindre hun kunne hjelpe dem med noe innen akademia.

Det tok ikke veldig lang tid før jeg fant fram til sosiale medier, som på den tida stort sett dreide seg om chatting på IRC (mIRC) og MSN. Blogging slik fenomenet fremstår i dag var såvidt i startgropa, og ytterst få av oss hadde en slik (jeg starta min første blogg-lignende greie noen år seinere). Så, der satt jeg, da – dag ut og dag inn – foran PCen, og snakka med folk. Det var en befrielse. Å komme i kontakt med andre mennesker, og gjerne litt eldre mennesker, som det gikk an å prate med, mennesker som ikke var ekstremt opphengt i hvor full Ola og Kari var på forrige fest, folk med meninger og tanker, folk som meg. Noen av disse jeg kom i kontakt med som 13-14-åring har jeg faktisk ennå kontakt med.

I disse dager er begrepet «sosiale medier» ganske mye større enn hva det var i min ungdom. I dag omfatter dette begrepet FaceBook, Twitter, blogging, Spotify, Flickr, og sikkert en hel haug andre ting også, i tillegg til IRC og MSN. Og jeg har slengt meg med på bølgen, det vil si, jeg har vel egentlig bare fortsatt bølgen jeg allerede red på.

For meg har sosiale medier vært en stor grunn til at jeg overlevde tenårene. Det å kunne prate med folk som var eldre enn meg, som hadde opplevd tenårene på godt og vondt, som kunne fortelle meg – uten at det virka nedlatende – at det er nå det er verst, det blir bedre. Det å prate med folk som hadde mine interesser, å kunne diskutere tema som ikke streifa tankene til de på min alder før flere år senere, at mine meninger og tanker ble hørt (eller, lest, da).

Det er faktisk ufattelig befriende for en 13-14 år gammel raring å møte likesinnede, selv om det foregår bak PCskjermer og lukkede dører, og de likesinnede gjerne er minst ti år eldre enn henne selv – det gjorde ingenting; de trodde jeg var på deres alder uansett. De aller fleste av dem fikk et lite sjokk da jeg fortalte hvor gammal jeg var, og en vanlig respons på sådan informasjon var gjerne «jeg trodde du var like gammal som meg.» Jeg blei jevnlig tatt for å være eldre enn hva jeg er i dag (altså over 30) da jeg var 15-16 år gammal, og snakket om alt mulig mellom Himmel og Jord.

Selvsagt hadde alt dette også en skyggeside – jeg ble mer distansert enn hva jeg allerede var fra de på min egen alder, og følelsen av å være alene var alltid der. Det hjalp ikke stort at jeg kunne diskutere politikk med 30-åringer – …det var internett, det var ikke over en kaffekopp, jeg var en bekjent – ikke en venn.

Likevel er jeg veldig takknemmlig for at jeg hadde de sosiale mediene da jeg vokste opp som tenåring, sosialt utskudd og «den rare jenta» – det fantes flere av oss der ute, og jeg snakka med dem – alle sammen.