Skolen som endra livet mitt

Det er første skoledag (i hvert fall her i byen) i dag, og i lys av dette vil jeg fortelle om skolen som har betydd mest for meg. Grunnen til at nettopp denne skolen har vært viktig, og ikke minst bra for meg har vært friheten til å få være meg selv – uansett utfall. Jeg vil presisere at jeg kan bare snakke for meg selv, og hvordan jeg opplevde denne skolen, og det ikke nødvendigvis var eller er slik for alle.

Barne- og ungdomsskolene jeg gikk på var ikke så mye å rope hurra for etter min mening. Akademisk sett var de vel stort sett som alle andre Norske offentlige skoler, på godt og vondt, men min opplevelse av de snaut ti årene jeg tilbragte på skolebenken var ikke bare solskinn og regnbuer, for å si det pent. Mot slutten av 10. klasse var jeg aldeles møkklei det offentlige skolesystemet, og når tiden kom for å søke seg til videregående skoler, var valget mitt ganske enkelt: Allmennfag på Steinerskolen (i Trondheim).

 

Her er det på sin plass å nevne at Steinerskolene rundt om kring i landet er ganske forskjellige – det som er fantastisk på én av dem, kan være det som er helt forjævlig på en annen. Det de har til felles er måten de er bygd opp på, og hvordan undervisningen foregår, hvordan pensum skal se ut, og i stor grad hvilke fag de underviser i. Når det gjelder fagene i seg selv, er disse en skjønn blanding av akademiske fag som norsk, engelsk, matematikk, fysikk, historie, osv, og kunstneriske/praktiske fag som tegning, musikk, diverse andre kunstneriske ting som steinhogging og modellering, samt de noe mer Steinertypiske fagene som eurytmi (ser ut som en blanding av meditasjon og dans, og er muligens det særeste faget på skolen – jeg har i hvert fall ikke vært borti noe lignende, hverken før eller siden).

Jeg kan skrive i det uendelige om hvordan undervisningen er litt annerledes på Steinerskolen sammenligna med «vanlig» skole, men i veldig grove trekk dreier det seg om å undervise mer som forelesninger, elevene tar notater, og skriver skolebøkene sine selv – elevene blir også oppfordret til å hente inn informasjon utover det læreren har forelest i timene, og på denne måten får man mulighet til å lære litt mer om det temaet man synes var mer interessant enn de andre i et gitt fag. Fagene går under to hovedkategorier: Periodefag og ukefag. Ukefagene er det vi kjenner igjen fra «vanlig» skole, som norsk, engelsk, matte, osv, i en viss mengde timer per uke. De kunstneriske/praktiske fagene inngår i stor grad i denne kategorien, med visse unntak, som f.eks Dramaperioden i slutten av 3.klasse videregående. Periodefagene er fag man har bare en gang hvert år – til gjengjeld har man de fagene to timer hver dag i en periode på 3 eller 4 uker i strekk. Mot slutten av hvert periodefag skal en bok i faget leveres inn, og en faglig prøve tas. Veldig greit system, synes jeg.

 

Virrvarr skrev et innlegg i dag der hun nevner Steinerskolens mangel på realfagundervisning. Og jeg forstår hva hun mener, de som ville gå realfag etter VGS i klassen min på Steinerskolen måtte ta eksamen som privatist for å ha karakterer å vise til når de søkte seg videre. I midlertid har Steinerskolen i Trondheim tatt dette innover seg, og de har endret et og annet i pensumene til realfagene på videregående trinn. Dette ble gjort mens jeg ennå gikk på VGS selv, og vi var blitt året for gamle til å få tilbudet, men de i klassen under meg hadde muligheten til å benytte seg av dette. Jeg tror de ennå må ta selve eksamen som privatist, men timene i matematikk som behøves for å ta den eksamenen blir nå gitt som valgfag på Steinerskolen. Det fins også nå en Steinerskole i Oslo som tilbyr en komplett «real-linje» – altså en realfaglig Steinerskole (på videregående trinn).

Virrvarrs opplevelse av Steinerskolen hun gikk på er nok ganske annerledes enn min opplevelse av Steinerskolen jeg gikk på. Det kan være flere årsaker til dette, og jeg har ikke tenkt å begi meg ut på en dypere spekulasjon, men jeg tror én hovedårsak kan være tidspunktet man kom inn i en Steinerklasse på. Etter hva jeg har forstått flyttet Virrvarr til Steinerskolen i løpet av barneskoleårene, i stor grad fordi foreldre og andre voksne mente at det ville være bra for henne. Dessverre fortsatte mobbingen også på Steinerskolen, og dermed ble det ikke bedre for Virrvarr – det var mer eller mindre Status Quo, og til dels verre. Dette er noe jeg selv ikke kjenner meg igjen i fra Steinerskolen jeg gikk på, men jeg tror dette har mye med alderen å gjøre også. Jeg søkte meg til Steinerskolen selv, i en alder av 15-16 år. For meg var det et bevisst valg jeg tok selv, ikke noe foreldrene mine og/eller lærere på skolen bestemte.

Jeg var skitnervøs før første skoledag. Jeg hadde jo lest, og hørt, og blitt fortalt masse om Steinerskolen fra andre jeg kjenner – deriblandt familiemedlemmer – som gikk på en slik skole selv. Jeg var redd for å havne i en klasse der jeg var den eneste som var ny – den eneste som kom fra «vanlig» skole – jeg var rett og slett redd for å være «den rare jenta» nok en gang, slik jeg hadde vært de foregående ti årene på barne- og ungdomsskolen. Heldigvis viste det seg at klassen min på Steinerskolen hadde ganske mange av oss fra «vanlig» skole – faktisk halvparten av oss i klassen kom fra den offentlige skolen, og hadde mer eller mindre null kjennskap til Rudolf Steiner og skolesystemet. Flaks! Vi hadde også en lærer de første to årene på VGS som kom fra den offentlige skolen, og han var kjempeflink til å integrere og inkludere alle i klassen, Steinerbarn så vel som «oss vanlige.»

 

Og vi var tilsynelatende såpass voksne og oppegående av oss at mobbing ikke var tilfelle. Det kunne komme en og annen halvsarkastisk kommentar, såklart, men alle var inneforstått med at det ikke var noe vondt ment – og jeg følte meg overhodet ikke erta eller mobba selv, i hvert fall. Og jeg fikk være meg selv. Jeg var ennå den litt stille, skoleflinke jenta som var flink til å skrive, og som nesten alltid hadde en noe mørk undertone, men det var helt greit. For første gang på skolen (i Norge) gjorde det ingenting for de andre at jeg gikk i svarte klær, hørte på mørk sinna musikk, og interesserte meg for «rare» ting.

Ett konkret eksempel på dette er en eller annen gang i løpet av 1.klasse videregående; Jeg hadde lånt et eksemplar av The Satanic Bible, skrevet av Anton Szandor LaVey, og leste i den, fordi jeg var nysgjerrig på hva den religionen egentlig gikk ut på. (Bekjente av meg hadde sagt de fulgte den religionen, og naturlig nok ville jeg vite hva det innebar, nysgjerrig som jeg er.) På spørsmål om jeg var satanist, svarte jeg ingenting – jeg visste rett og slett ikke hva jeg trodde på, eller hva jeg «var» i religiøs sammenheng. Jeg sa bare noe sånt som at konseptet fascinerte meg, og jeg var nysgjerrig. Null reaksjon utover «åja, okei» – ingenting – nada. Det var tydeligvis helt greit at jeg var nysgjerrig på noe slikt, og ville vite mer om saken. Ingen mobbing, ingen kommentarer, intet.

 

Ja, jeg var fremdeles hu rare jenta borti kroken som tegna mørke motiv, skrev til dels mørke stiler, den skoleflinke, den smarte, den som kom med random opplysende kommentarer. Forskjellen var at nå var det helt OK at jeg var den jenta. Ingen brydde seg i negativ forstand. Før blei kommentarene og tegningene og stilene møtt med negativitet, ungene rundt meg erta meg fordi jeg gjorde det bra på skolen, de likte ikke at jeg hadde peiling på noe og formidla informasjonen.

På Steinerskolen ble dette med å ha kunnskap og å formidle den kunnskapen løftet opp og frem – jeg har til og med bidratt til at biologilæreren endret ting i pensumet han foreleste for elevene, fordi jeg satt på faglig informasjon han ikke hadde. Historien er som følger: Vi hadde biologiperiode, og var kommet til et eller annet om hjernen. Læreren sier noe, og jeg husker å ha lest i ei bok jeg har hjemme noe som ikke er stikk i strid med det læreren sier, men snarere en tilleggsopplysning av nyere dato enn hva lærerens pensum er fra. Jeg rekker opp hånda og forteller det jeg har lest i boka, og blir bedt om å ta med boka på skolen neste dag – hvilket jeg gjør. Læreren leser det jeg sa dagen før, og noterer det i sine pensumsnotater. Hadde jeg forsøkt meg på noe lignende på «vanlig» skole, hadde jeg nok ikke blitt møtt med mye annet enn «dette er det som står i pensum, basta bom!» eller tilsvarende «jeg veit bedre enn deg»-kommentar.

Kunnskap er makt, og på Steinerskolen er dette noe de er veldig klar over. Hvert år ble 3.klasse videregående innkalt til møte med kollegiet på skolen, der vi hadde frie tøyler til å komme med ris, ros, kommentarer og hva enn måtte falle oss inn. Lærerne måtte pent finne seg i å bli fortalt hva som var bra, hva som var dårlig, hva de måtte forbedre, hva de kunne fortsette med, og hvordan de burde undervise neste årskull. Vi – elevene – satt med makta rundt det bordet. Og det var tydelig at lærerne var klar over dette, de kunne ikke protestere stort når nesten 30 18-åringer forteller om hvordan enkelte lærere favoriserer i klassene, og samtlige 30 elever hadde samme oppfatning om saken.

 

Alt i alt var videregående skole for meg aldeles fantastisk. Jeg lærte masse, og jeg lærte varierte ting. Og jeg lærte nok mye om meg selv i prosessen. Fordi vi var såpass gamle som vi var, var det lite propaganda om antroposofien og Rudolf Steiner å skue – det var faktisk overraskende lite. I ettertid har jeg blitt fortalt at den Steinerskolen jeg gikk på var den minst «steinerske» i landet, og det kan godt være mulig. Den var uansett annerledes nok – sammenligna med offentlig skole – for meg til at jeg virkelig trivdes. Jeg trivdes så godt at jeg nå i voksen alder forteller alle som er villige til å høre om hvordan jeg lærte masse og hadde tre kjempefine år på den skolen. Siden jeg har erfaring fra både offentlig skolesystem og Steinerskolens system kan jeg også påpeke hva som er mangelfullt i den offentlige skolen, og hva som kunne ha vært bedre (i denne sammenheng, mer som den offentlige skolen) på Steinerskolen.

For meg, var Steinerskolen noe som endra livet mitt til det bedre. I løpet av de tre årene fikk jeg litt mer selvtillit, jeg lærte og fikk oppleve en hel bråta med ting jeg sannsynligvis ikke ville hatt muligheten til ellers, jeg fikk være meg selv og ingen reagerte negativt på hvordan den personen var. Vi var en brokete gjeng fra alle tenkelige omgangskretser, og likevel kom vi godt overens i klassen.

Det var ikke meg mot røkla lenger, det var oss.

Advertisements

2 Svar til “Skolen som endra livet mitt

  1. Hei!

    Jeg har lest noen av innleggene dine, og vil bare si at jeg synes du skriver så utrolig bra, både innholdsmessig og språklig (og jeg er kresen på sånt…).

    Gleder meg til å lese bloggen din framover, og håper på at du får den hjelpen du trenger!

    Tine

    • Heisann! Og tusen takk for komplimenter 🙂
      Språklig sett kunne jeg nok ha vært langt bedre, tror jeg – jeg skriver hverken rein bokmål eller rein samnorsk – det hele er en merksnodig blanding, men så lenge det er leselig får det gå. Er jo «bare» en blogg, tross alt.
      🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s