Sebrapiken som manglet striper

Jeg er glad i å skrive. Dette innlegget er en (veldig) kort historie jeg skrev i dag.

Øynene hennes er røde og hovne, stemmen er hes og gråtkvalt. Hun leker med en sølvring rundt høyre tommel. Blikket er tomt, uttrykksløst. På bordet foran henne står en halvfull kaffekopp – kaffen er blitt kald. Hun ser ut i lufta, uten mål, uten fokus, mens hun forklarer og forteller. Hun strekker ut en blek liten hånd mot kaffekoppen og kjenner på den før hun trekker hånda til seg igjen.

– «Jeg er Sebrapiken som mangler striper,» sier hun nærmest uten lyd – det er bare såvidt han kan tyde ordene.

– «Hva mener du?» spør han, selv om han forstår.

Han vil at hun skal si det, forklare, opplyse. Tårer lager striper nedover kinnene hennes, men hun enser de ikke. Hun trekker ermene på genseren opp og viser fram to bleke, rene underarmer.

– «Jeg er Sebrapiken… som mangler striper,» gjentar hun, litt høyere denne gangen.

Hun fortsetter: «Jeg har ingen arr – på utsiden – ingen noen kan se. Men jeg kjenner dem. De gjør vondt.» Han tenker seg litt om før han spør: «Hva tror du at det betyr?» Hun ser på ham, tygger på underleppa – på ordene.

– «At ingen tror meg.»

Blikket hennes er trist og mørkt. Det er blikket til noen som har sett for mye vondt i livet. Hun ser ut vinduet og myser mot det skarpe lyset. Nye striper kommer til syne nedover kinnene.

– «Fordi stripene mangler er det ingen som tror meg når jeg sier at jeg har det vondt.»

Stemmen hennes høres oppgitt og sliten ut, som om den har ytret ordene hundre ganger allerede – for døve ører – som om ordene er en innøvd frase.

– «Det synes liksom ikke på meg at jeg sliter, har det jævlig. Og fordi det ikke synes utenpå….»

Ordene forsvinner i nye striper nedover kinnene.

Han ser på henne. Han har lyst til å si at han kan se smerten i henne, men han vet at det ikke nytter. Det hjelper ikke at han ser den. De må se den, de må forstå at hun har det vondt.

– «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,» sier hun.

Blikket har flyttet seg vekk fra vinduet og ned på sølvringen. Hun løfter ei hånd og gnir vekk stripene på kinnene. Hun snufser og gnir kinnene sine igjen. Sebrapiken er igjen helt uten synlige striper, men de vet begge at de er der – på innsiden.

Reklamer

10 Svar til “Sebrapiken som manglet striper

  1. Du har virkelig talent for å skrive! Er det sånn du føler deg? Jeg skal love deg at å kutte seg ikke gjør ting bedre. Man føler seg bare verre fordi man angrer på at man laget stygge arr på seg selv, og far masse skam i tillegg til alle de andre vonde følelsene.

    • Takk!:)
      Om det er sånn jeg føler meg. Tja, jeg er jo Sebrapiken som mangler striper som i historien her… Jeg har aldri kutta meg, eller skada meg fysisk på andre måter, og vil absolutt IKKE begynne på den galeien nå i voksen alder.

      Jeg føler vel at jeg ikke blir hørt, til tider, på lik linje med de stripete Sebrapikene der ute, rett og slett fordi stripene mine er usynlige. Fordi det ikke synes utenpå at jeg har det vondt, fordi det ikke kan måles, er ingen håndfaste synlige bevis, så har kanskje helsepersonell vanskeligere for å tro på det jeg sier.

    • Tusen takk:)
      Av og til kjennes det slik… har ingen synlige arr, så jeg er litt redd for at helsepersonell og slikt ikke tar meg helt på alvor når jeg sier at også jeg har det vondt, også jeg har det vanskelig.

      Historien ER fiksjon, egentlig, men Sebrapiken uten striper i historien kunne like gjerne vært meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s