Det er litt over ei uke til det bærs avgårde til psykologtime igjen, og jeg vet ikke helt hva jeg synes om nettopp det. På den ene siden er jeg glad for at jeg får hjelp, siden det er angstmestring den timen skal handle om etter planen. På den andre siden, derimot, synes jeg overhodet ikke noe om å rippe opp i angst-ting-og-tang – har ikke lyst, er Prinsesse Vilikke så det lyser etter.
Og tenk om jeg presterer å erte på meg et angstanfall når jeg sitter i stolen hos psykologen? Litt uheldig faktum angående det der: Jeg har greid å trigge angstanfall hos meg selv ut av Det Store Intet, bare ved å prøve å forklare hvordan det var sist gang tidligere. Det er vel på mange måter en bra ting, hvis det skjer, fordi da kan jeg lære «akuttberedskap for mestring av angstanfall» der og da, mens det står på. Men dæven da, jeg vil jo ikke ha angstanfall! Det er så hjelpesløst forjævlig ubehagelig. Jeg er bortskjemt, jeg foretrekker behag framfor ubehag.
Så da er vi tilbake til utgangspunktet.
A M B I V A L E N S.
Glad for å ha psykologen.
Glad for å få hjelp.
Ikke glad for å kanskje måtte overleve et angstanfall på kontoret til en relativt sett fremmed person.
Ikke spesielt glad for å sannsynligvis måtte sette ord på hvorfor jeg er urolig og nevrotisk på den måten, vel vitende om at det å sette ord på hvorfor jeg er sånn smårar av meg kan fort føre til et angstanfall.
Videre har jeg planer om å informere psykologen om litt familiehistorikk innen temaet «mental helse» – eventuelt mangel på sådan – og så får jeg bare krysse fingra for at brevet psykologen skal skrive etter den timen er av en såpass karakter at DPS pent må føye seg etter mine ønsker om utredning. Hvis jeg får et nytt avslag fra DPS om utredning kommer jeg til å trenge tips til å «få en fot innafor» fra dere… så nå er dere advart.
Uheldigvis(?) er jeg ingen Sebrapike, jeg har ingen arr noe sted etter selvskading, så jeg er litt redd for at eventuelle helsepersonell i både fysisk og psykisk forstand ikke tar meg helt på alvor. Det er litt skummelt å tenke på, men jeg må kanskje komme med reelle trusler om å skade meg sjøl fysisk før DPS tar affære? I verste fall – legge kniven på armen på legekontoret og be iherdig om utredning og true med å bruke kniven hvis jeg ikke får det som jeg vil, trassig og bortskjemt som jeg er. Skjønt, det vil vel mest sannsynlig føre til inleggelse på psykiatrisk under mer eller mindre tvang, og det er jo ikke det jeg er ute etter.
Jeg vil bare ha hjelp, jeg.
Jeg vil utredes – jeg vil vite om det er no’ og hvordan jeg eventuelt skal takle det.
Helseministre og departementer maser jo høl i huet på oss alle sammen om hvor viktig det er å fange opp de som sliter psykisk så tidlig som mulig; at de får hjelp og behandling så tidlig som mulig. Søk hjelp tidlig, så vi får fiksa deg tidsnok, lyder mantraet. Vel og bra tanke dét, men hvorfor blir da søknader om utredning – som for eksempel min søknad om angstutredning – avslått blankt uten videre god begrunnelse utover «vi finner intet grunnlag for å iverksette utredning på nåværende tidspunkt»? Det henger jo ikke på greip. Jeg ba om utredning og behandling så tidlig som mulig; jeg fikk avslag.
Jeg liker å se på meg selv som et normalt oppegående (hvis vi ser bort i fra angstanfallene og mistankene mine angående bipolar lidelse) menneske, og jeg søkte hjelp da jeg mente at uglene i mosen hadde vokst seg for store til at jeg greide å takle de helt på egenhånd. Jeg gjorde nøyaktig det Helsevesenet ville, jeg oppsøkte de rette instanser og ba pent om å bli henvist videre, alt etter kunstens regler – bare slik at jeg kan motta et generisk brev i posten to-tre uker seinere om at jeg ikke er sjuk nok til å få svar på om det faktisk er gigantugler i mosen min, slik jeg mistenker. Jeg fulgte reglene til punkt og prikke uten videre hell.
Hjelper lite at jeg får angstanfall av å lese brevet – DPS kan jo ikke se meg der jeg sitter og kjemper mot kvalmen og gisper etter luft.
Ja, jeg har litt angst (åh, metahumor) for at jeg skal få et nytt avslag fra DPS på søknad om utredning. Som nevnt er jeg litt redd for at jeg må ty til drastiske midler, som å true med – eller verre: sette truslene til livs – selvskading og det som verre er for at jeg skal bli hørt. Hvis det ikke hjelper på en søknad om utredning med et brev skrevet og signert av en sertifisert psykolog – en fagperson – hva er det da som hjelper? Jeg kjenner jeg gruer meg litt til å be om ny henvisning hos fastlegen min, selv med brevet fra psykologen i hånda som faglig støtte for at jeg bør utredes.
Hvorfor skal det være så forbanna vanskelig å få hjelp trass i alle lovord Helsevesenet lirer av seg? Og, ja – her kan vi diskutere opp og ned i mente langt inn i Evigheten om dårlig økonomi og plassmangel, men ettersom jeg har forstått så behøver man ikke å bli lagt inn for å bli utreda. Det er fullt mulig å foreta en utredning basert på jevnlige besøk hos psykiater/diagnosestillende fagpersonell. Så – hvis det ikke er praktisk sett direkte vanskelig å utføre en utredning så tidlig i det mistenkte sykdomsforløpet at pasienten selv fungerer bortimot normalt i dagliglivet og ikke behøver innleggelse, hvorfor i alle dager avslår de slike søknader da? En skulle jo tro at slike søknader blei godtatt oftere, nettopp fordi pasienten ikke krever innleggelse eller forferdelig mye ressurser utover samtaler med psykiater/diagnosestillende fagpersonell jevnlig over en viss tidsperiode.
Er det virkelig for mye forlangt?
Hva er det de forventer, egentlig, når de av oss som sliter med et eller annet greier å søke hjelp lenge før vi utgjør en risiko for oss selv eller andre får avslag (og jeg mistenker, flere enn bare ett)?
Hva venter de på? At vi skal klikke i vinkel og gjøre et eller annet som fører til heisatur i ambulanse til legevakta og tvangsinnleggelse fordi ingen tok oss på alvor når vi ba pent og fulgte reglene?
Jeg kan skrive i det bortimot uendelige om dette, fordi jeg forstår det virkelig ikke. De jeg kjenner, og vet om, og har lest om, og har fått høre om, som har fått hjelp har enten fått hjelp siden de var små – altså før fylte ti år – og vært i systemet lenge på grunn av det, eller de har vært innom legevakta og i livsfare, og fått hjelp på bakgrunn av hendelsen. Men hva med oss andre, da?
d y s t o p i 
Det du skriver om her er så utrolig viktig, ikke minst skulle helsepersonell ha lest dette! Ei jeg var innlagt med (som endelig hadde fått hjelp) var så fortvila og sa «jeg har ikke arr på armene, jeg er ikke undervektig, jeg er ikke synlig syk, hva skal jeg gjøre for å få hjelp når ord ikke er nok!» Det er både farlig og trist at det skal være sånn. Håper du får den hjelpen du trenger og har RETT på!
Er akkurat det der jeg stiller store spørsmålstegn ved i dette innlegget. Som jeg skreiv så blir vi jo tuta ørene fulle om at vi skal søke hjelp så tidlig som overhodet mulig, men når vi gjør nettopp det så går det hele i dass fordi Helsevesenet ikke har kapasitet/ressurser til å faktisk hjelpe oss.
Jeg for min del forstår ikke helt logikken bak den holdninga: Hvis de tok inn folk som søkte hjelp tidlig, så ville det jo også føre til mindre pågang og press på ressursene fordi folk fikk hjelp _før_ de gjør uheldige ting som fører til en tur innom legevakta, og så må legges inn på psykiatrisk sykehus – sykehus som allerede er fullstappa og har sprengt kapasiteten for leeenge siden.
Må vel være bedre å foreta utredninger tidlig, når folk ber pent om det, slik at de kan iverksette tiltak for vedkommende, og dermed likevel ha plass til de som eventuelt må legges inn.
Norsk helsevesen fungerer slik, det er mangler i enhver etat.
Eldreomsorg som i psykisk helsevern.
De (prøver å) behandler (desverre) de mest ekstreme tilfeller innen
hvert tilfelle.
Har kjent flere tilfeller «på kroppen» og har vært langt nede selv,
og kan støtte opp under at det norske helsevesen er mangelfullt,
mao de er ikke interessert i å hjelpe deg dersom din diagnose
(eller mangel på) er «på grensen».
ALT dette bunner ut i mangel på resurser (penger),
som igjen skyldes de rød/grønnes brutte løfter om mer resurser til psykisk helse…
For dere som er «fjortisdeprimerte» : Suck it up, this is real life!
Mvh
kynikeren/realisten
Nettopp.
Hadde jeg vært «fjortisdeprimert» hadde jeg heller ikke tuta på med mas om utredning… Har vært fjortisdeprimert i min ungdom, jeg merker forskjell på det og det jeg plages med nå. (Dette er ikke «åneiiii – han jeg liker liker ikke meg tilbake»-type ‘deprimert’ …det stikker litt dypere, dette.)
Kjempe bra skrevet!
Er enig med Lise Liten, helsepersonell burde lese dette.
Har selv heller ikke arr på armen (jeg ser dem, men ingen andre legger merke til dem, fordi jeg aldri har kuttet meg), og det gjør det vanskeligere å få hjelp. Det er også vanskelig for meg når jeg sier at jeg hører stemmer fordi jeg ofte ikke blir trodd, fordi «du klarer deg jo så bra». Heldigvis har jeg fått en behandler som tror jeg (tror jeg i alle fall).
Håper også behandleren din er flink til å følge deg opp 🙂 Og å få angstanfall i en time, viser jo faktisk hvordan ting er så kanskje det kan være til det positive egentlig?
*klem*
Det må kanskje være hakket verre – om du selv kan se arrene, mens ingen andre kan…
Det med angstanfall og sånn er et tveegga sverd; på en måte vil jeg ha hjelp til å takle dem, og da må jeg kanskje gå veien om et angstanfall for å lære beredskapen involvert… Samtidig er angstanfall så ekkelt og ubehaglig, og er strengt tatt noe jeg helst vil unngå. Må vel nesten bare vente og se hva psykologen har å si til det hele, antar jeg.
🙂
Utrolig fin blogg, med mange viktige og bra innlegg! Gleder meg til å følge deg videre!! 🙂
Hei 🙂
Og tusen takk. Jeg er rimelig «fersk i faget» når det gjelder å blogge om psykisk helse, men jeg håper da at det jeg kommer med kan ha litt nytteverdi for andre – slik blogger (inkludert din) har hatt for meg: Jeg er ikke aleine, det finnes flere der ute som har rot i toppetasjen…
Problemet med DPS er at de kun har kapasitet til å ta inn de aller sykeste. Jeg var ikke syk nok, og jeg har vært langt nok nede til å bedrive selvskading fysisk. Jeg kan heller ikke beholde en fulltidsjobb uten å ha sånn spesialavtale om at de ikke sparker meg grunnet høyt fravær.
Og å få angstanfall hos psykologen er ikke så farlig, egentlig. Jeg skulle faktisk, tro det eller ei, ønske jeg fikk det. For jeg tar på ei maske av «Åh, så lykkelig jeg er» hver gang jeg kommer inn i det rommet. Og da er det vanskelig å overtale psykologen om at man faktisk er psyk nok til å fortsette der.
Men lapp fra godkjent psykolog bør få deg inn på i hvert fall en utredning hos DPS. Men, som sagt, de har ganske liten kapasitet.
Men lykke til, hvertfall.
Hei!:) (Så kos at du ramla innom her.)
Er nettopp dette med kapasiteten til DPS jeg har litt vanskelig for å forstå logikken bak. Hvis de hadde utført utredninger av folk (som meg, f.eks.) og fått stilt diagnoser tidlig – hvis diagnoser skal stilles – så ville vel det ha minka presset på DPSene rundt om kring? Om ikke annet ville de kanskje unngått X antall nye personer årlig som legges inn på psykiatrisk avdeling/sykehus fordi disse ville ha fått hjelp før innleggelse var nødvendig. Håper selvsagt at brevet fra psykologen kan hjelpe, men pessimistisk som jeg er så mistenker jeg også at det ikke nødvendigvis er «nok» i DPS’ øyne…
Hva angsten angår så forstår jeg litt hva du mener, tror jeg. På en side kan det være greit å få angstanfall hos psykologen, slik at jeg lærer å takle anfallet mens det pågår – learning by doing. Men, samtidig… angstanfallene mine gjør meg kvalm (i tillegg til mye anna ræl), og jeg får angst av å være kvalm. Ekkel ond sirkel. Og jeg har ikke fryktelig lyst til å sitte i stolen hos psykologen og kjøre kriseberedskap i hodet om «rekker jeg fram til dass i tide hvis jeg må spy!??!»
Men, må jeg så må jeg. Får se hvordan det går, hehe.
Jeg greide forøvrig ikke å holde maska hos psykologen sist. Begynte å grine da hu gikk igjennom notatene sine mot slutten av timen. Var vel en slags blanding av ekle minner jeg nettopp hadde rippa opp i og lettelse over at noen tok det jeg fortalte på tilsynelatende alvor. Rart med det – blir letta over å få høre av en fagperson at det er ikke bare jeg som tror at jeg har hatt det kjipt, jeg HAR faktisk hatt det tidvis ganske kjipt.
det er veldig viktig og sant i det du skriver. Da jeg ble innlagt «på ordentlig» første gang hadde jeg vært to turer innom legevakten for å sy på en uke. Den siste gangen ba jeg om å bli innlagt, men fikk nei. Da jeg sa at jeg ikke kom til å klare meg alene hjemme fikk jeg en seng i gangen på legevakten og de ordnet time med behandleren min kl.08.00 om morgenen. Jeg hadde dratt til sykehuset i all hast så det jeg hadde på meg var pysjbukse som var gjennomtrukket av blod og en t-skjorte. De ville ikke la meg gå før jeg skulle til behandleren min, så jeg måtte vente å ta bussen ut til østmarka i pysjbuksa i morgenrushet…tror du folk stirra?
noen dager senere var jeg så fortvilt at jeg tok med meg et barberblad på legevakta, fikk komme inn til lege og satte bladet til hånda. Så spurte jeg «jeg vil dø. vil du legge meg inn nå?». Så langt måtte det faktisk gå før jeg fikk hjelp. Møtte på samme legen alle de 3 gangene jeg var innom på litt over en uke. Men på en annen side, så fikk jeg bli innlagt med en gang når jeg spurte om det sist. Men JA systemet er tungrodd, og det er frustrerende å ha en sykdom som ikke manifisterer seg fysisk. Tror mange ganger det er det selvskadingen min handler om. Håndfaste bevis, som legene kan se og gi meg hjelp. Et rop om hjelp.
Ble en lang kommentar her nå. Kanskje jeg skriver et innlegg om mine tanker rundt det du sier?
Jaa… gjerne skriv et innlegg om du vil.
Det er rett og slett skremmende å høre/lese at en må ty til såpass drastiske tiltak for å bli hørt/sett… Som jeg skrev i innlegget er jeg ingen Sebrapike, i form av at stripene mine synes ikke – arrene mine er på innsida.
Greia er at jeg ikke har lyst til å bli innlagt. Jeg føler ikke at jeg har et videre stort behov for akkurat det på nåværende tidspunkt.
Jeg vil bare ha en utredning – få svar – er det, er det ikke, osv. Det litt kjipe med dette er at utredninga foretas av DPS (tror jeg? Psykologen mumla noe om Bipolarklinikken, men jeg fikk det for meg at den var en del av DPS.) etter hva jeg har skjønt.
En skulle da tro at hvis DPS/whoever var mer gira på å tilby utredning i tilfeller som meg, _før_ det eventuelt eskalerer ut av kontroll, fordi det vil sannsynligvis forhindre innleggelse grunnet desperate forsøk på å bli hørt/sett. Men der igjen, jeg er vel ikke sjuk nok… fordi jeg ikke er innom legevakta, jeg har ingen synlige arr, jeg fungerer tålelig greit (heldigvis?) i dagliglivet.. osv osv.
Er spent på hvordan det hele skal gå, ass.
Tilbaketråkk: Er du psyk? « Nerve