…har jeg alltid ment.
Da jeg var yngre var (sint, veldig sint) musikk en form for utløp for meg – nesten litt anger management. Når jeg blei skikkelig sint, satte jeg på sinna musikk og hylte og skreik inn i ei hodepute. Blindt raseri. Hovedgrunnen var at jeg ikke var helt trygg på meg selv. Ville jeg være i stand til å stoppe raseriet i tide? Ville jeg skade noen, eller meg selv, om jeg blei sinna nok? I stedet for å risikere at noe slikt kunne skje gjemte jeg meg på rommet mitt med den sinna musikken min. På grunn av denne taktikken fikk ingen se meg når jeg var sint. Irritert, ja – men aldri sint.
Musikk er ennå veldig viktig for meg, og jeg liker all slags musikk. Jeg har selvsagt favoritter jeg også – som alle andre – men jeg begrenser meg ikke til kun én sjanger. I går rota jeg ihop en fin playlist på Spotify’en min. Den inneholder litt triste sanger synes jeg, men det passa (og passer) humøret mitt bra for tiden. Jeg trodde jeg var på vei opp for et par dager siden, men i går var heller det motsatte gjeldende.
«The Downward Spiral» playlist
PJ Harvey – Dear Darkness
Lacuna Coil – Falling Again
Tapping the Vein – Broken
Seether – Driven Under
Staind – It’s Been A While
Fiona Apple – Sullen Girl
Jeff Buckley – Hallelujah
Nine Inch Nails – The Fragile
Evanescence – Lithium
Tori Amos – Winter
Radiohead – Street Spirit (Fade Out)
Donnie Darko OST – Mad World
The Cure – Pictures of You
Tapping the Vein – Butterfly
Evanescence – Hello
Fiona Apple – Love Ridden
Johnny Cash – Hurt (Nine Inch Nails cover)
Anúna – Siúil A Rúin
Nine Inch Nails – The Great Below
My Dying Bride – For My Fallen Angel
Evanescence – My Immortal
The Cure – Lullaby
Av og til er det godt å føle på en depresjon. Det høres kanskje litt rart ut, men det er sant – i hvert fall i mitt tilfelle. Det er nesten som om det å høre på «deppemusikk» av og til fungerer oppløftende; de såre ordene artistene synger får meg liksom til å tenke at det kunne jo tross alt ha vært verre. I noen tilfeller tror jeg at depresjonen har blitt «mildere» på grunn av dette, i det minste ikke så langvarig den kunne ha blitt.
Skal nevnes, da, at hvis jeg prøver å skyve vekk depresjonen med glad og lystig musikk, kan den fort bli lang og tung. Hvis jeg ikke erkjenner at depresjonen er i anmarsj ved å høre på «deppamusikk» kan den bli skikkelig ille. Jeg vet ikke helt hva dette kommer av, men det er i hvert fall det jeg har opplevd selv.
Har dere hatt lignende erfaringer?
d y s t o p i 
Det med deppemusikk funka for noen år siden. Nå funker det egentlig ikke, for jeg blir mer trist av det. Raskere og mer «aggressiv» musikk funker bedre, for eksempel så kan jeg ikke høre på My Dying Bride uten å bli trist. The Cure ligger i grenseland :p
Jeg tror det er derfor det funker av og til for meg – blir mer trist og «får det ut» på en måte.
Føler selv at noen ganger er det deilig å sette på deppemusikk og la tankene fare avgårde. Det må til noen ganger tror jeg.
Og Tori Amos – Winter er så ❤
Så du fant fram til «kokobloggen» min altså 🙂
Tori Amos ❤
Den låta får meg alltid til å grine… Den er så fin!
Satan, vi har lik musikksmak! I alle fall «deppemusikk- smak». (Det hørtes rart ut). Radiohead trur eg må være den mest depprimerande musikken nokon sinne 😉 Fade out og Creep trur eg er dei sangane eg har hørt mest på i dette «humøret». Eg er heilt enig i det du skriver om at det er deilig å være depprimert nokon gongar. Eg veit ikkje heilt kvifor, men det er deilig å være inni sin mørkaste transe, og syns synd på seg sjølv. Eg har i alle fall ei stemme inni meg som seier at eg fortenar det, kva med deg? At det er ein slags straff, som man påfører seg sjølv, utan å eigentlig ha kontroll over det sjølv?
Heisann!
Joda – det er «godt» av og til… og det er som du sier, en slags straff. Jeg vet ikke hvor mye du har lest på bloggen min, men jeg har forsøkt å beskrive depresjoner og oppturer jeg har hatt. Til en viss grad, i hvert fall.