Dystopi & Kaos

Definisjonen på dystopi fra Wikipedia lyder som følger:

Dystopi kommer fra det konstruerte engelske ordet «dystopia», først kjent brukt av den engelske filosofen John Stuart Mill i 1868, og beskriver et anti-eutopia (gresk eutopia, «et godt sted»), altså et «ikke-godt» sted. Dystopi brukes som motsats til utopi, og er dermed en forestilling om eller beskrivelse av en uønsket samfunnsmodell. Et dystopisk samfunn er i effekt et anti-Utopia.

Litterære dystopier har oftest som motiv negative (marerittaktige, foruroligende, nedtrykkende, skremmende) samfunn som er satiriske vrengebilder på forfatterens samtid eller advarsler mot samfunnsmessige utviklinger i forfatterens samtid.

Så lenge jeg kan huske, har jeg alltid vært en negativ person – en pessimist. Helt fra jeg var veldig liten har jeg vært den som måtte gjøre alle oppmerksomme på eventuelle negative ting i enhver gitt situasjon. Det er som om jeg må gjøre en liten svipptur innom det negative, og identifisere det, før jeg evner å glede meg over det positive.

Hvis jeg snakker om en «normaltilstand» hos meg selv, vil denne være lettere pessimistisk – det er bare sånn jeg er. Jeg føler meg på en eller annen merkelig måte trygg i depresjonen, fordi den er noe kjent, noe familiært, noe jeg har vært igjennom før, noe jeg kjenner igjen. Skal nevnes, dog, at jeg ikke har hatt veldig dype depresjoner så veldig ofte i livet; to, kanskje tre, ganger har jeg hatt perioder hvor jeg har vært så langt nede at jeg ikke orka å stå opp. Likevel har jeg en følelse av at «alt går til helvete uansett» så og si hele tiden.

Denne bloggen er veldig «meg» på den måten, navnet gjenspeiler det som rører seg inni toppetasjen: Dystopi og tankekaos. Det er normalen – et mørkt syn på tilværelsen, trass i alt det gode jeg har i livet.

Jeg har som nevnt hatt to, eller tre, ordentlige depresjoner i livet. Perioder der ingenting fungerer, alt er bare rot, og feil, jeg har ingen energi eller lyst til å gjøre noe som helst, og dagene går med til å sove, eller bare ligge våken i senga, halvveis gjemt under dyna. Veldig grovt sett har disse periodene vart i om lag 3 år hver. 3 år med lav selvtillit, ingen tiltakslyst – satt på spissen: 3 år med søvn.

Og så har jeg hatt en, kanskje to skikkelige oppturer (hypomanier). Jeg er selv litt usikker på om den ene av disse kan karakteriseres som en hypomani, rett og slett fordi den ikke var så himla ekstrem. De tre årene jeg gikk på VGS var en slik opptur-periode for meg; jeg hadde funnet en skole som fungerte for meg, og jeg var kreativ, produktiv, og jevnt over glad hele tiden. Jeg overlevde på 4-5 timer søvn per natt og uante mengder kaffe disse årene.

Jeg har også hatt en opptur jeg definitivt vil karakterisere som hypomanisk: Etter jeg hadde droppa ut av studiene grunnet en langvarig og tidvis kraftig depresjon, og kommet meg ut av et forhold som ikke fungerte, satte jeg i gang. Perioden i sin helhet varte i omtrent et halvt år, kanskje litt lenger. Og jeg gjorde mye rart – var uforsiktig – men jeg var aldri en reell risiko for meg selv eller andre. Jeg slapp ikke bakkekontakten totalt, med andre ord. Dette var de månedene er ingenting kunne skje fort nok. Det var som om alt og alle stod stille i forhold til meg selv. Jeg kjenner ikke meg selv igjen i den personen jeg var de månedene – den personen var så fjernt fra meg som det er mulig å komme, tror jeg.

Dystopien er alltid der – i normal tilstand, og i depresjon. Kaoset er der uansett, om jeg er normal, oppe eller nede, det er bare på litt forskjellige måter. Dystopisk kaos er meg, og kaotisk dystopi er slik jeg ser verden.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s