De kommer som lyn fra klar himmel, og er like forbanna irriterende og skremmende hver gang: Seinest i går kveld hadde jeg et par mindre angstanfall. Jeg sier «mindre» fordi de ikke var på langt nær så ekle som det jeg beskrev her, men til gjengeld var det to av dem, med en snau time eller så mellom dem.
Jeg har hatt en del slike mindre angstanfall siden Påska, noen større, andre nesten ikke merkbare (bare den der litt ekle følelsen av å være urolig for noe, uten å helt vite hva man er urolig for). Heldigvis har jeg funnet et par strategier som hjelper meg med å takle disse anfallene til en viss grad. Litt av problemet hos meg foreløpig er at jeg ikke har greid å sette fingeren på hva det er som trigger anfallene – de kommer fullstendig uanmeldt og veldig brått på.
Hvis jeg er ute blandt folk, kan det være litt slitsomt, fordi jeg der og da ikke nødvendigvis får den rasjonelle «dette er et angstanfall, dette klarer du å jobbe deg igjennom»-tanken, men snarere den noe mer paniske «åfyfaeniheitehælvete!»
Når jeg får et angstanfall er det visse ting som skjer:
* Pulsen øker (og den er ganske høy fra før)
* Hjertebank
* Svimmelhet
* Kvalme (og hvis det er et kraftig et, brekninger)
* Brystkassa / luftveiene kjennes tette og jeg får problemer med å trekke pusten skikkelig
* Blir tørr i munnen
* Blir merkbart mer urolig og nervøs
Det der med kvalmen er det verste, for meg, fordi jeg har allerede en sterk aversjon mot dette å kaste opp. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg har hatt litt angst for det. Riktignok veit jeg at jeg «får det til» hvis jeg virkelig må, men det hindrer ikke kroppen min i å kjøre på i panikk-modus når det pågår – noe jeg fikk erfare da jeg hadde spysjuke i januar i år – og kroppen min gjør stort sett alt den kan for å unngå at jeg kaster opp. Dette blir fort en ond sirkel når det gjelder angstanfallene: Jeg får angst av å være kvalm – jeg blir kvalm av å ha angstanfall.
En anna litt rar greie er at jeg ser ut til å få anfall helst om kvelden, og av og til rundt leggetid. Men, nå som jeg har mer eller mindre lært meg å kjenne igjen angsten når den kommer bardus på kjærringa, har jeg også større forutsetning for å implementere motangrep.
Er jeg ute blandt folk, kan det være litt vanskelig, som nevnt, men såfremt det lar seg gjøre, prøver jeg å gjøre meg ferdig med det jeg skal, og komme meg ut i frisk luft. Tankene bak det der er så enkelt som «frisk luft kan hjelpe på den tette følelsen» og «hvis jeg spyr, er jeg i det minste utendørs.» Det går vanligvis tålelig greit, men det er sabla ekkelt å få et angstanfall midt i en matbutikk for eksempel, der det er mye snedige lukter og greier som kan fyre oppunder den O Så Forhatte kvalmen. Anna midlertidig lindring er halspastiller eller tyggis med sterk smak. Hvis alt jeg kan smake eller lukte er veldig sterk mint, for eksempel, kan dette bedre kvalmen.
Hvis jeg er hjemme, eller et annet sted der det kjennes trygt, er det stort sett snakk om å prøve å puste med magen. Skikkelige magadrag, med andre ord. Hvis mulig – gå ut i frisk luft, eller åpne vinduer på vidt gap og lag litt gjennomtrekk. Og så distrahere toppetasjen mest mulig med andre ting; snakke med Samboerpusen, forsøke å forklare hva som foregår, spille spill på iPhonen er også en fin taktikk.
Skulle jeg nå få et lite angstanfall rett før leggetid, eventuelt når jeg har lagt meg, så har jeg funnet ut at iPod med lydbøker fungerer utmerket, i tillegg til spilling på iPhonen (som uansett ligger på nattbordet ved senga). Lydbøker har fungert bedre enn bare musikk (for meg), fordi det er en person som snakker, tror jeg – lyden er konstant, jevn og beroligene.
Uansett hvor eller når jeg får et slikt angstanfall, er alltid vannflaska mi i nærheten. Jeg har den med meg overalt – uansett. Å drikke vann gjør, for meg, i hovedsak to ting: 1) Hjelper på den tørre munnen. 2) Tvinger meg til å puste roligere, fordi hikke gjør sabla vondt, og jeg vil ikke innhalere vannet heller, liksom.
Det som imidlertid har vært litt kjedelig i mitt tilfelle er at jeg kan få flere (mindre) angstanfall på en og samme dag – slik som jeg fikk i går kveld. Har jeg først fått et anfall, skal det lite til før jeg får et nytt. Jeg mistenker at dette er fordi at når jeg først har fått et anfall, er kroppen i helspenn og jeg er urolig, så det skal mindre til enn normalt før jeg får enda et.
Hva gjør dere der ute for å takle eventuelle angstanfall?
d y s t o p i 
Litt av problemet kan jo være som du sier, at hvis du først har fått et så forventer du flere og at du da blir anspent.
Hva man kan gjøre med det vet jeg ikke egentlig, det tror jeg nok psykologen din kan hjelpe med. Anfallene jeg får er ikke helt av samme sorten, på en måte. Jeg får mer.. klaus, føler meg trengt i et hjørne, lyder blir høyere og tankene raser (jeg har allerede litt anlegg til tvangstanker tror jeg, sånn som jeg blir sittende med ting altfor lenge). Hva jeg gjør for å takle dem vet jeg ikke helt, som regel kommer jeg meg bare bort fra situasjonen litt. Går automatisk egentlig, men er sikkert fordi jeg er vant med dette
Mja.
Jeg forventer vel kanskje ikke å få flere, men jeg har lettere for å få flere hvis jeg først har fått ett. Jeg tror det er fordi kroppen allerede er anspent / i beredskap, så det skal mindre til før den tipper over, liksom. Hvis jeg bruker litt lang tid på å «komme ned» etter et angstanfall, kan jeg fort få et til.
Du beskriver det så bra.
Takk takk 🙂
Hele denne bloggen er laga for å ha et sted å «tømme hodet» angående slike ting. Jeg er i startgropa når det gjelder psykiatrien og alt det der, så jeg prøver å skrive mest mulig – samle informasjon og tanker.
Det hjelper, virker det som. Å tvinge meg selv til å tenke over en situasjon, som f.eks angstanfall, fordi jeg skriver om det hjelper til med å ufarliggjøre det litt mer (for min egen del).
Hei:) Kom tilfeldigvis innom bloggen din via et komentarfelt. Det du skriver er så sterkt! Jeg har også opplevd sterk angst, og det er virkelig ikke noe godt 😦 Du er flink som greier å sette så konkrete ord på det da! Det eneste som hjelper for meg er å ha kjæresten min til å holde hardt rundt meg. Er angstanfallene for ille får jeg et automatisk behov for å dunke hode eller lugge meg. Det er jo selfølgelig ingen god løsning! Vanskelig å si noe konkret som kan hjelpe. Mine angsnafall og flashback roet seg veldig mye etter at jeg gikk til EMDR behandling. Det var min redning! Så hvis det er noe du kunne tenke deg å prøve kan jeg anbefale det. Nå kjenner ikke jeg til bakgrunnen din da, men du kan jo evt. nevne EMDR for legen din. 🙂 God bedring 🙂
Heisann! og velkommen skal du være 🙂
Jeg har foreløpig ingen diagnose – jeg kan bare vise til det jeg har opplevd, og jeg kaller det selv angstanfall, fordi psykologen mente at det måtte ha vært noe sånt. Det største/kraftigste hittil fikk jeg i påska i år, og beskrivelsen av det anfallet er linka i dette innlegget.
Psykologen min skal hjelpe meg med å takle anfallene, men hvis jeg får flere sterke anfall, og ingenting annet hjelper kan andre behandlingsmetoder være aktuelle.