Alder 0 – 4 år:
Jeg har ikke så mange minner fra denne tida, i og med at det er såpass lenge siden. Jeg husker bruddstykker, som den gangen jeg stupte kråke ned trappa hjemme for å vite hvordan det føltes, og dagene hos dagmamma borti gata. Det var glade dager. Bortsett fra rundene med ørebetennelse – de hadde jeg tross alt en god del av de første ti årene av livet.

Alder 4 – 7 år:
Nå går ikke Mamma og jeg borti gata til dagmammaen min lenger, Pappa kjører meg til barnehagen på vei til jobb. Noen dager er med på jobb i stedet, fordi jeg ikke har lyst til å dra i barnehagen. Jeg – og resten av barnehagen – er vitne til en stygg trafikkulykke der en syklist blir påkjørt, men jeg tror ikke det påvirker meg i særlig stor grad. Av og til er jeg hjemme med ørebetennelse, og jeg får mitt første møte med konseptet «sykehus» i form av drén i ørene mine. Det eneste jeg husker av dette er fire leger/sykepleiere som holder meg nede på en benk, og at det er metallstativ og andre sykehusgreier overalt – jeg husker at jeg er livredd og prøver å vri meg unna, før narkosen begynner å funke. Drenene i ørene gjør at jeg for første gang på flere år hører alt rundt meg – lyder som før var godt pakket inn i bomull. Det gjør meg nervøs til tider, men jeg blir vant til det.

Alder 7 – 11 år:
Barneskolen. Jeg er mye alene, og blir erta/mobba på bortimot daglig basis. Likevel har jeg venner å leke med, om enn ikke så mye på skolen. Jeg er skoleflink, og blir erta for det. Jeg har ørebetennelser og hører dårlig, og blir erta for det. Jeg får drén i ørene for andre gang, og hører alt rundt meg igjen. På grunn av dårlig hørsel, misforståelser og ungers generelle jævelskap bruker jeg de fire første årene av barneskolen til å grine – mye. Mot slutten av barneskolen har jeg siste runde med ørebetennelse, toppet med heftig influensa – etter dette har jeg ikke hatt ørebetennelser.

Alder 11 – 12 år:
Vi har flytta til det store utland (USA) og jeg tilbringer ett år på amerikansk offentlig skole. Det er første gang på veldig, veldig lenge jeg faktisk liker skolen. Jeg får også noe som kan kalles bestevenn, men vi skilles når jeg flytter hjem til Norge. Gode minner.

Alder 13 – 15 år:
Ungdomsskolen. Året i USA har gjort at jeg har lagt på meg – jeg er rett og slett blitt lubben. Jeg havner i klasse med mesteparten av klassen fra barneskolen, pluss noen ekstra tilskudd. Ertinga/mobbinga er nå blitt mer utspekulert og går mest i utfrysning og slengkommentarer. Jeg har gitt opp og tilbringer mer og mer tid på internett. Får et innfall av «nå gidder jeg ikke mer» og smaker rein gin for første gang (heldigvis smakte det helt jævlig). Jeg opplever min første alvorlige forelskelse – og mobbinga vil ingen ende ta på grunn av dette (jeg måtte jo selvfølgelig falle for den mest populære på hele skolen…) Skoleflinkheta dabber en del av.
Mamma er syk.

Alder 16 – 19 år:
Videregående skole. Jeg har sett meg lei på offentlig skoles pedagogikk og setter kurs for antroposofiske høyder. Jeg trives på skolen og gjør det bra. På hjemmebane er det litt så som så – tenåringstrass og diverse. Jeg får min første kjæreste, et forhold som varer i omtrent to år – det ender noe bittert. Jeg tar et friår etter videregående for å finne ut hva jeg vil studere.

Alder 20 – 24 år:
Studietiden. Etter friåret finner jeg ut at kunst må være veien å gå, så jeg begynner friskt og freidig på et bachelorstudium i Kunsthistorie. Året etter finner jeg ut at dette ikke er noe for meg, og bytter til bachelor i Engelsk språk og litteratur – som jeg forsøker å få til å fungere i nærmere tre år. Etterhvert stryker jeg i flere fag enn jeg består i, og framtiden ser mørk ut. Jeg ser ingen framtid og føler at studiet er bortkastet. Jeg dropper ut. Siden videregående har jeg hatt to lengre forhold, et såpass seriøst at jeg var forsøksvis samboer en stund. Samboerskapet ender bittert, og jeg flytter ut. I løpet av årene får jeg også erfaring med bofellesskap og kollektivliv; er innom tre kollektiv med mer eller mindre hell. Det er en tung tid – ingen lys i enden av tunnellen.

Alder 24 – nå:
Jeg har lagt studiene på is og har ingen planer om å returnere til skolebenken med det første. Får påvist matallergier etter noe jeg selv beskriver som «akutt anoreksi» – reaksjonen på visse matvarer gjør at jeg ikke greier å spise stort på flere måneder, men jeg får aldri diagnosen. Jeg prøver meg på en rekke forskjellige jobber, og på et tidspunkt hadde jeg fem separate inntektskilder på en og samme tid. Sjonglerer singellivet og alle dets goder innimellom all jobbinga. Jeg får etterhvert jobben jeg har i dag, og flytter inn hos en fantastisk person som jeg elsker. Mamma blir syk igjen, men det er ikke det samme som sist. Jeg opplever mitt første angstanfall og får legen til å skrive henvisning til psykolog for utredning. Det er tunge tider igjen, men ikke så tunge som de var i studietiden. Jeg har støttespillere i samboeren og Mamma, og sjefen på jobb.

Er spent på hva utredningen vil bringe – venter på første time.