Mistanker: Bipolar lidelse (type 2)

Dette er en serie innlegg der jeg forteller om mine egne mistanker angående det i hodet mitt, og hvorfor jeg har disse mistankene. Dette er altså ikke selvdiagnostisering, men mer en lufting av ideer.

I forrige innlegg prøvde jeg å forklare hvorfor jeg mistenker at jeg kan være, eller har vært, deprimert. Dette innlegget er stort sett en slags forlengelse av det forrige, i så måte. Som de fleste andre har også jeg oppturer og nedturer. Greia er at jeg har hatt noen langvarige nedturer, og korte avbrekk med oppturer innimellom disse – men spennvidden mellom de to er ikke så ekstrem. Derfor mistenker jeg at hvis det skulle vise seg at jeg er bipolar (etter utredning og diverse), så er det nok bipolar type 2 det er snakk om, altså hypomani, eller «mild mani», og depresjoner. Når jeg føler meg «normal» er jeg smått pessimistisk, men mest apatisk til det aller meste.

Typisk for oppturene, og også en av grunnene til at nettopp denne lidelsen er mistenkt, er mer uforsiktighet, først og fremst med pengebruk, men også andre ting… Jeg blir merkbart mer rastløs, om enn kanskje ikke fysisk, men psykisk – jeg får gode ideer og begynner på flere prosjekter samtidig (som jeg aldri fullfører) – det er som om tankene løper av sted og resten av meg ikke henger med i svingene. Er også i disse oppturene jeg får halvveis tullete ideer, som for eksempel ei liste jeg laga i en slik periode der jeg skrev ting jeg ville gjøre før jeg døde. På den lista står det ting som hoppe i fallskjerm (tandem), hoppe i strikk, å svømme med haier, å kjøre motorsykkel på bane skikkelig fort, og andre slike potensiellt farlige ting.

Mot slutten av det jeg tror var en depressiv periode i studietida mi følte jeg at jeg ikke levde livet mitt nok – jeg var altfor forsiktig av meg, og tok aldri sjanser. Jeg fikk det for meg at jeg skulle begynne å leve mer, og vips hadde jeg skrevet lista jeg nevnte over. Omtrent på samme tid hadde jeg også flere parallelle jobber jeg sjonglerte, og var rimelig effektiv i så måte. I mitt hode var det bare for å få håva inn nok penger til mat og husleie, men nå i etterkant har jeg lurt litt på om det var bare det som lå til grunn. Jeg mistenker selv at dette var en hypoman periode. Jeg var noe mer uforsiktig enn normalt, jeg begynte på nye prosjekter og ideer til stadighet uten å fullføre dem, jeg var rett og slett mer glad over lenger tid enn normalt.

På grunn av denne mistanken vil det tidvis være innlegg på denne bloggen merket med «humørdagbok» – rett og slett for å dokumentere oppturene og nedturene. Slike innlegg kommer også på bakgrunn av mistankene mine om depresjon. Det henger jo litt ihop, føler jeg.

Reklamer

Mistanker: Depresjon

Dette er en serie innlegg der jeg forteller om mine egne mistanker angående det i hodet mitt, og hvorfor jeg har disse mistankene. Dette er altså ikke selvdiagnostisering, men mer en lufting av ideer.

Jeg er pessimistisk av natur. Det har jeg alltid vært – tror jeg, da. Så lenge jeg kan huske har jeg vært den som trekker fram det eventuelle negative i enhver gitt situasjon. Jeg tror også at jeg har vært deprimert minst én gang i livet – men der igjen, når man er konstant negativ, og spesielt til seg selv, er man jo ikke deprimert. Mine små fislete problemer er ikke alvorlige nok til at jeg kan være deprimert – slutt å tull! Etter flere år med mobbing hadde jeg fått det for meg at jeg var null verdt, og tankegangen min ble mer og mer vinklet i den retningen.
Du er ingenting, du er ikke verdt en dritt – gi opp.

Sånn i ettertid har jeg vel innsett at det ikke var direkte normalt for en 14-15-åring å gråte seg selv i søvn flere ganger i uka med innbildte katastrofetanker om hvordan livet kom til å bli hvis Mamma og/eller Pappa døde. Hvem skulle ta seg av meg? Hvor skulle jeg bo? Hvem skulle jeg prate med? Jeg fantaserte om varianter av ulykker der en eller begge foreldrene mine døde. Jeg følte meg alene i disse dommedagstankene, jeg følte meg alene overalt.

Da jeg var 14 ble jeg fortalt at jeg var for stygg, feit og dum til å fortjene å leve. Jeg burde rett og slett ta selvmord. Snaue minuttet etter tilbød personen seg å «hjelpe meg» med dette… Riktignok var dette noe som ble ytret på internett, i form av chatting på IRC, men det stakk likevel. Personen var en bekjent av de verste mobberne på ungdomsskolen der jeg gikk, så han visste hvem jeg var – men jeg ante ikke hvem han var. I god tro om at det denne personen sa (dvs, skrev på irc) måtte jo være sannheten tusla jeg ned på stua og raida barskapet til Pappa. Fant meg ei flaske blank sprit som smakte helt forjævlig – gin. Det ble (heldigvis) bare med den ene slurken og tilhørende «æsj-grimaser». Jeg ville ikke ta meg selv av dage, jeg ville bare døyve smerten… hvis jeg aldri våkna igjen var det bare en kjærkommen bonus.

Var heller ingen lystig tid som student, ironisk nok de årene av livet der man liksom virkelig skal leve i stor stil og ha det gøy. Jeg, derimot, hadde perioder i disse fire årene der jeg regelrett sleit med å komme meg ut av dynene og på forelesning – jeg så bare ikke vitsen. Jeg kom jo aldri til å få noen jobb etterpå uansett, det hele var bare bortkasta tid, penger og krefter. Det hjalp heller ikke på humøret at jeg sleit med å henge med akademisk, og strøyk flere eksamener enn jeg bestod. På toppen av det hele fikk jeg ikke mer lån fra Lånekassa fordi jeg hadde strøket og tatt opp igjen for mange fag, og lå for langt etter. Jeg var på kollisjonskurs med nesten alt og alle rundt meg, og brukte store deler av dagen på å sove – og store deler av natta til å være våken. Jeg sleit skikkelig med å sovne til «rett tid» om kvelden, selv om jeg la meg klokka 23. Jeg lå som regel til klokka blei 05 om mårran, uten å få sove, og når jeg endelig fikk sove – sov jeg skrekkelig dårlig.

Helt fra jeg var ganske ung har jeg følt at jeg aldri er bra nok, uansett hva jeg gjør. Nå skal ikke jeg legge skylda på foreldre og andre, her, men når man vokser opp i et hjem der begge foreldrene er smarte akademikere med ditto forventninger, kan det være ålreit å få høre en gang i blandt at man har gjort noe bra. Særlig i akademisk sammenheng. Men, nei… ikke heime hos oss. Jeg kommer stolt hjem fra skolen med toppkarakter på en prøve, og får påpekt skrivefeil i et av svarene. Etter en stund gir jeg opp kampen, og bare går på autopilot i skolesammenheng.

Vi var / er heller ikke en familie som viser eller snakker så veldig om følelser og sånn. Dette var egentlig aldri noe jeg tenkte over, før i voksen alder, men jeg tror kanskje at jeg hadde takla en del ting litt bedre om jeg hadde fått høre heimefra at noen var glad i meg. Jeg tror ikke jeg fikk høre de ordene (av Mamma) før jeg selv var blitt voksen, det vil si – over 20 år gammal – i påska i år. Skal også nevnes at jeg kunne snakke med Mamma om absolutt alt mellom himmel og jord – hun var – og er – min beste venn, og i mange år var hun også min eneste venn.

Depresjon gir meg ingen direkte synlige fysiske symptomer – bortsett fra at jeg ser trist ut og griner uten grunn, er trist uten grunn, greier ikke å sette ord på hvorfor jeg føler meg som dritt, jeg bare gjør det, og så videre. Jeg har tidligere lurt på hvor grensa går for hva som kan kalles en depresjon – for alle har jo oppturer og nedturer i livet, men slett ikke alle er deprimerte. Jeg har vel egentlig bare skøvet ideen vekk og ikke gjort noe med den tidligere. Nå er jeg lei av å føle meg utslitt av tankekaoset og dysterheta som henger over meg, og som jeg tilsynelatende aldri blir kvitt.

Mistanker: Angst

Dette er en serie innlegg der jeg forteller om mine egne mistanker angående det i hodet mitt, og hvorfor jeg har disse mistankene. Dette er altså ikke selvdiagnostisering, men mer en lufting av ideer.

Da jeg var yngre hadde jeg store aversjoner mot å snakke i telefonen med folk jeg ikke kjente. Jeg så aldri på dette som en form for angst, siden jeg gjorde det hvis jeg måtte – jeg likte det bare ikke noe særlig. Rundt påsketider i år opplevde jeg noe jeg selv vil karakterisere (etter litt research) som et angst- eller panikkanfall. Det var ikke et fryktelig alvorlig et, tror jeg, men det var ille nok til at jeg aldri ble den samme igjen.

Jeg tenkte med meg selv at jeg skulle be fastlegen min om henvisning til psykolog på bakgrunn av hendelsen, men jeg kom aldri så langt. Det gikk bedre ei god stund, og jeg var bare litt mer obs på muligheten for at det kunne skje igjen.
Så fikk jeg noe som ligna litt, men som var langt mildere, i begynnelsen av juli – godt mulig det var en tilfeldighet – men da hadde jeg fått nok.
Time til lege ble bestilt, og henvisning til psykolog ble jeg lovt.
Siden dette er noe som gir fysiske symptomer er mistanken ganske grei.

Nå går jeg og venter på brev fra psykologen om at jeg har fått time.
I denne ventetiden prøver jeg å loggføre eventuelle symptomer som måtte melde seg – noe som er litt slitsomt, siden det går og kverner i hodet på meg dag ut og dag inn.
Men, må man så må man.

Historikk

Alder 0 – 4 år:
Jeg har ikke så mange minner fra denne tida, i og med at det er såpass lenge siden. Jeg husker bruddstykker, som den gangen jeg stupte kråke ned trappa hjemme for å vite hvordan det føltes, og dagene hos dagmamma borti gata. Det var glade dager. Bortsett fra rundene med ørebetennelse – de hadde jeg tross alt en god del av de første ti årene av livet.

Alder 4 – 7 år:
Nå går ikke Mamma og jeg borti gata til dagmammaen min lenger, Pappa kjører meg til barnehagen på vei til jobb. Noen dager er med på jobb i stedet, fordi jeg ikke har lyst til å dra i barnehagen. Jeg – og resten av barnehagen – er vitne til en stygg trafikkulykke der en syklist blir påkjørt, men jeg tror ikke det påvirker meg i særlig stor grad. Av og til er jeg hjemme med ørebetennelse, og jeg får mitt første møte med konseptet «sykehus» i form av drén i ørene mine. Det eneste jeg husker av dette er fire leger/sykepleiere som holder meg nede på en benk, og at det er metallstativ og andre sykehusgreier overalt – jeg husker at jeg er livredd og prøver å vri meg unna, før narkosen begynner å funke. Drenene i ørene gjør at jeg for første gang på flere år hører alt rundt meg – lyder som før var godt pakket inn i bomull. Det gjør meg nervøs til tider, men jeg blir vant til det.

Alder 7 – 11 år:
Barneskolen. Jeg er mye alene, og blir erta/mobba på bortimot daglig basis. Likevel har jeg venner å leke med, om enn ikke så mye på skolen. Jeg er skoleflink, og blir erta for det. Jeg har ørebetennelser og hører dårlig, og blir erta for det. Jeg får drén i ørene for andre gang, og hører alt rundt meg igjen. På grunn av dårlig hørsel, misforståelser og ungers generelle jævelskap bruker jeg de fire første årene av barneskolen til å grine – mye. Mot slutten av barneskolen har jeg siste runde med ørebetennelse, toppet med heftig influensa – etter dette har jeg ikke hatt ørebetennelser.

Alder 11 – 12 år:
Vi har flytta til det store utland (USA) og jeg tilbringer ett år på amerikansk offentlig skole. Det er første gang på veldig, veldig lenge jeg faktisk liker skolen. Jeg får også noe som kan kalles bestevenn, men vi skilles når jeg flytter hjem til Norge. Gode minner.

Alder 13 – 15 år:
Ungdomsskolen. Året i USA har gjort at jeg har lagt på meg – jeg er rett og slett blitt lubben. Jeg havner i klasse med mesteparten av klassen fra barneskolen, pluss noen ekstra tilskudd. Ertinga/mobbinga er nå blitt mer utspekulert og går mest i utfrysning og slengkommentarer. Jeg har gitt opp og tilbringer mer og mer tid på internett. Får et innfall av «nå gidder jeg ikke mer» og smaker rein gin for første gang (heldigvis smakte det helt jævlig). Jeg opplever min første alvorlige forelskelse – og mobbinga vil ingen ende ta på grunn av dette (jeg måtte jo selvfølgelig falle for den mest populære på hele skolen…) Skoleflinkheta dabber en del av.
Mamma er syk.

Alder 16 – 19 år:
Videregående skole. Jeg har sett meg lei på offentlig skoles pedagogikk og setter kurs for antroposofiske høyder. Jeg trives på skolen og gjør det bra. På hjemmebane er det litt så som så – tenåringstrass og diverse. Jeg får min første kjæreste, et forhold som varer i omtrent to år – det ender noe bittert. Jeg tar et friår etter videregående for å finne ut hva jeg vil studere.

Alder 20 – 24 år:
Studietiden. Etter friåret finner jeg ut at kunst må være veien å gå, så jeg begynner friskt og freidig på et bachelorstudium i Kunsthistorie. Året etter finner jeg ut at dette ikke er noe for meg, og bytter til bachelor i Engelsk språk og litteratur – som jeg forsøker å få til å fungere i nærmere tre år. Etterhvert stryker jeg i flere fag enn jeg består i, og framtiden ser mørk ut. Jeg ser ingen framtid og føler at studiet er bortkastet. Jeg dropper ut. Siden videregående har jeg hatt to lengre forhold, et såpass seriøst at jeg var forsøksvis samboer en stund. Samboerskapet ender bittert, og jeg flytter ut. I løpet av årene får jeg også erfaring med bofellesskap og kollektivliv; er innom tre kollektiv med mer eller mindre hell. Det er en tung tid – ingen lys i enden av tunnellen.

Alder 24 – nå:
Jeg har lagt studiene på is og har ingen planer om å returnere til skolebenken med det første. Får påvist matallergier etter noe jeg selv beskriver som «akutt anoreksi» – reaksjonen på visse matvarer gjør at jeg ikke greier å spise stort på flere måneder, men jeg får aldri diagnosen. Jeg prøver meg på en rekke forskjellige jobber, og på et tidspunkt hadde jeg fem separate inntektskilder på en og samme tid. Sjonglerer singellivet og alle dets goder innimellom all jobbinga. Jeg får etterhvert jobben jeg har i dag, og flytter inn hos en fantastisk person som jeg elsker. Mamma blir syk igjen, men det er ikke det samme som sist. Jeg opplever mitt første angstanfall og får legen til å skrive henvisning til psykolog for utredning. Det er tunge tider igjen, men ikke så tunge som de var i studietiden. Jeg har støttespillere i samboeren og Mamma, og sjefen på jobb.

Er spent på hva utredningen vil bringe – venter på første time.