Det er en ting jeg har bitt meg spesielt merke i når det gjelder dette med oppturer og nedturer, og tilhørende mulighet for bipolar 2: Kreativiteten.

La meg forklare: Jeg har ikke fått noen diagnose ennå, men jeg viser tegn og symptomer. På grunn av dette har jeg funnet ut at det kan være lurt å være litt ekstra oppmerksom på slike ting, og informere om eventuelle svingninger i humør – dokumentere slike så godt det lar seg gjøre. Dette betyr også dypdykk i arkivene for å se om det er noe form for mønster og struktur i galskapen.

Hvilket bringer meg tilbake til denne kreativiteten, da…

Når humøret er stigende, blir også kreativiteten større med god margin, virker det som. I perioder tidligere i livet har jeg begynt å skrive opptil flere bøker, og fått knota ned to-tre kapitler før lysten forsvinner og jeg legger hele greia på hylla. Jeg har også plutselig fått ånden over meg og med kamera i hånda gått ut i verden med dødsforakt og tatt bilder som om det stod om liv. Ei stund var det webdesign det gikk i – totalrenoverte alt jeg hadde av hjemmesider og blogger flere ganger i uka. Og slik dreiv jeg på.

Jeg fikk en hel haug brilliante ideer helt plutselig, og satte i gang med opptil flere av dem der og da. Så gikk det x antall timer eller dager før jeg mistet interessen og/eller hadde fått 5-6 nye brilliante ideer som jeg bare måtte sette i gang med med en gang. Selvsagt tenkte jeg ikke så mye over alt dette når det pågikk, men jeg tenker over det nå.

Jeg kan ikke huske å ha hatt et klart karriæremål – noensinne – for eksempel. Jeg ville gjøre alt. Jeg ville bli paleontolog, og så to uker seinere, ville jeg bli lege, så ville jeg bli brannmann, så astronaut – og slik fortsatte det – og gjør det ennå. Jeg vet ennå ikke hva jeg vil bli når jeg blir voksen. På en av mine lengre oppturer hittil i livet var jeg helt sikker på at jeg skulle bli kunstner av no’ slag – …hadde overhodet ingen formening om hvilken kunstform det skulle være, jeg ville fremdeles gjøre alt: Musikk, film, foto, skrive, male – kombinasjoner av disse tingene – alt på én gang.

Så, nå – når jeg plutselig har fått skrivelysten kasta etter meg og har satt i gang med nok ei bok jeg sannsynligvis aldri kommer til å skrive ferdig begynte jeg å undres om jeg nå var på vei opp igjen etter en litt røff periode. Samtidig har jeg ideer om hvordan jeg skal lage min første kortfilm, og jeg har allerede kjøpt meg et videokamera, jeg hører på fine sanger fra flinke folk og pønsker på hva jeg ville ha sunget om – hvis jeg skulle skrive en sang, eller ti.

Skrivelysten kommer først – så jeg begynner å skrive, masse, overalt, jeg finner tomme ark eller notatbøker og skribler i vei. Så kommer ideer som ting der skriving og forfatterskap også er involvert, og mens jeg skriver begynner jeg å planlegge hvordan jeg skal sette ideene til livs.

Jeg liker slike oppturer.
Jeg liker å være kreativ.
Men jeg liker ikke at det går over, at kontrasten er så skarp: I nedturene gidder jeg ikke å løfte ei penn, engang – kameraet er godt pakket ned i veska si, og jeg orker knapt å høre på musikk.
Dette er noe jeg er mye mer klar over nå enn hva jeg har vært tidligere. Jeg husker tilbake og husker hvor deppa jeg var da jeg ikke kom lenger enn kapittel 4 den dagen, og hvor inderlig jeg ville skrive mer, men ikke orka – fikk det ikke til.
Kræsj.
Nedtur.

Så – er jeg på vei opp?
Og – hvor lenge vil det vare?