Jeg har aldri påført meg selv fysisk skade med vilje.
Men, som både Nerve og Lise har skrevet om tidligere, behøver ikke selvskading å være fysisk, eller synlig på noen måte. Jeg tilhører den kategorien.

Emosjonell eller psykisk selvskading har jeg nok drevet med hele livet, mer eller mindre bevisst. I mitt tilfelle har det dreid seg mye om lav selvtillit, og det å «psyke seg ned» uansett situasjon. Det å innbille seg selv at man ikke er verdt noen ting, at man ikke søker hjelp etter et innfall av «nå skal jeg drikke meg så sørpe dritings at jeg aldri våkner igjen» som fjortenåring fordi man ikke mener man fortjener det, at man alltid går med følelsen av falitt, har ingen framtid, er ingen vits, og så videre.

Noe jeg gjorde lenge, i en periode veldig ofte og etterhvert noe sjeldnere, var å fantasere om forferdelige ulykker som rammet foreldrene mine. Jeg så for meg grusomme bilkræsj og lignende, der foreldrene mine dør, og jeg gråt – masse. Jeg gråt så mye at utmattelsen fra all gråtinga gjorde at jeg sovna. Selv synes jeg dette er litt skremmende å tenke på, jeg mener – jeg fantaserte om at foreldrene mine ble drept, men jeg fikk høre av psykologen min at det sannsynligvis var min måte å få utløp for frykt på, og at dette utløpet var sunt (på sin måte). I stedet for å flytte smerten fra emosjonell smerte til noe fysisk, som for eksempel ved kutting og annen fysisk selvskading, fokuserte jeg så mye på den emosjonelle smerten, gjorde den sterkere, at den førte til at jeg gråt meg selv i søvn.

Jeg må innrømme, da, at jeg ofte har lurt på om fysisk selvskading ville ha hjulpet. Ville jeg ha fått utløpet jeg trengte hvis jeg hadde tatt et barberblad til armen? Og jeg har ofte lurt på hvordan det føles å påføre seg selv fysisk skade. Da jeg var yngre hadde jeg en sterk aversjon mot alt som ligna på sykehus, leger og annet helsepersonell. Jeg likte overhodet ikke å gå til legen, og unngikk det i det lengste. Jeg tror kanskje denne irrasjonelle «frykten» stoppa meg fra å faktisk kutte meg selv. Men likevel – ville jeg ha gjort det hvis jeg ikke var så redd for helsepersonell? Det hadde nok vært veldig lett å gå den veien.

Jeg kjenner flere som har drevet med, og til dels ennå driver med, selvskading, men jeg har aldri turt å spørre dem om hva som fikk de til å gjøre det i første omgang, eller hvordan det oppleves. Jeg vil så gjerne forstå, men det kan jeg jo egentlig ikke før jeg har vært der selv.

Av og til har jeg ennå perioder hvor jeg «psyker meg ned» og følelsen av å ikke være bra nok er alltid der, men det er sjelden jeg må ty til fantasiene for å få sove. Jeg har hatt en lei tendens til å gjemme unna all emosjonell og psykisk smerte jeg måtte ha, og fortrenger den helt til jeg ikke greier å holde igjen lenger. Det ender som regel i en deppa periode der alt går på tverke. En del av meg forstår at også dette er en form for psykisk selvskading; jeg tviholder på smerten helt til jeg ikke greier å holde den lenger, og belønninga er en periode hvor alt går åt skogen, og jeg knapt orker å stå opp om mårran – fordi jeg fortjener ikke å ha det bedre.

Selv om det ikke synes utenpå meg, kan jeg love deg at det gjør vondt. Å føle at man ikke er verdig noe annet enn smerte og depresjon gjør vondt. Ingen plaster eller pene sting kan fikse det. Jeg har ingen synlige arr som tilsier at jeg har hatt – og har – det vondt. Det synes ikke på meg, men jeg har skadet meg selv i mange år.