Dette er ikke min eneste blogg – jeg blogger også på vinterheim.net, en noe mindre anonym blogg – men siden denne bloggen er linka fra vinterheim-bloggen, er jeg vel ikke anonym her heller, akkurat. (Jeg laga denne bloggen for å samle tankekaoset på ett sted. Jeg har skrevet litt om diverse rot i toppetasjen på vinterheim.net også, men denne bloggen handler utelukkende om det. So now you know…)

Innlegget under kommer opprinnelig fra vinterheim-bloggen min, og er datert 18. juli 2010. Det er min skildring av opplevelsen jeg hadde da jeg fikk noe jeg tror var et angstanfall i påska i år. Jeg har også hatt to eller tre mildere versjoner av et slikt anfall etter påska. Fordi den skildringa hopper opp og biter meg når jeg leser den, gjemmer jeg den litt.

Klikk på linken under for å lese.

Dette innlegget er en forsøksvis beskrivelse av min opplevelse av hendelsen i Påska som gir grunnlag for utredning. Det begynner å bli en stund siden, men jeg husker stort sett alt likevel.

Vi hadde akkurat kommet fram til Mamma og Pappa.
Gikk inn på stua, forbi kjøkkenet.

Så sa det pang.

Veggen av varm tett hvitløkslukt slår i mot meg.
Jeg besvimer nesten.
Kvalme.
Svimler – vil helst hjem – vekk herfra – orker ikke.

Syter over at jeg «ikke føler meg bra» og slenger meg ned på sofaen i påvente av middagen som tydeligvis inneholder sinnsyke mengder hvitløk i absolutt alt.
Svimmel, kvalm, sliten, tankesurr.
Middagen står på bordet og jeg sleper meg bort dit og setter meg.
Fremdeles kvalm.
Begynner å plages skikkelig nå.
Munnen blir tørr – kvalm, kvalm, kvalm.
Jeg hater å være kvalm.

Begeret renner over.

Begynner å grine – greier ikke å la være – makter ikke å holde tårene tilbake lenger.
Greier ikke mer, hveser etter vannflaska mi som står på stuebordet ved sofaen.
Munnen er ennå tørr, samme faen hvor mye vann jeg tvinger i meg.
Hjertebank, greier ikke å puste.
Er så forferdelig kvalm.
Hele brystkassa er tett – kjennes ut som om noen sitter på den – greier ikke å trekke pusten skikkelig.
Mer svimmel, mer kvalm, tankene går i surr – blir grøtete – greier ikke å tenke klart.
Griner høyt og lenge – begraver ansiktet i genseren til Mamma – sliter med å puste.
Hikster fram ord om redsel – redsel for at Mamma skal bli syk (igjen) – redsel for at jeg skal bli syk.
Er redd.
Hjertet slår så hardt at det må synes utenpå.
Pulsen ligger i 110 (Mamma måler).
Noe er galt – noe er forferdelig galt.
Jeg greier ikke å slappe av – hikster etter luft og griner.
Noen spør meg om jeg vil gå ut og trekke frisk luft – jeg rister på hodet.
Mumler noe om legevakta innimellom grininga.
Mumler noe om «unnskyld» til Pappa som blir igjen i huset.
Middagen blir forsinket – «unnskyld!»

Sjangler ut døra – stopper like utenfor og brekker meg – ingenting.
Kvalm ennå.

Vi drar ned på legevakta.
Må vente.
Jeg greier knapt å stå – setter meg på en stol, men det er for varmt inne – greier ikke å puste.
Snubler meg ut døra.
I tilfelle jeg spyr var tanken – tett fulgt av jeg vil for faen ikke spy! ikke nå! ikke nå igjen!
Brekker meg igjen – ingenting nå heller.
Hjertebanken har ikke gitt seg – brystet er tett og kjennes slimete.

Legen er treig – han har egentlig pause.
Endelig kommer vi inn på kontoret – jeg nekter å gå alene – alle er med.
Orker knapt å snakke, men greier å få fram litt.
Mamma og samboerpusen hjelper til.
Legen lytter på brystet, på hjertet, på lungene.
Kjenner såvidt på pulsen – måler blodtrykk.

Han sier – på bisarr Skånedialekt (eller lignende) – at han ikke kan høre eller finne noe fysisk unormalt.
Jeg har litt høy puls, men ikke urovekkende høy.
Blodtrykket er normalt.
Jeg er frisk.
Greier å roe litt ned. Greier å samle meg litt.
Utslitt.
Fremdeles redd, men er litt beroliget.
Hvis det ikke er noe fysisk galt med meg, hvorfor tror jeg helt seriøst at Himmel og Helvete har åpna seg og jeg er fanga i midten av dragsuget?
Vi snakker litt om ting – om det Mamma har vært igjennom – om hvordan jeg er redd for at det skal skje igjen – om hvordan jeg er redd for at det skal skje med meg.

Rasjonelle tanker tar over – tar kontroll.
Jeg greier å senke skuldrene.
Vi drar hjem.
Jeg bortforklarer hele greia med rasjonelle tanker om frykt (angst?) for at Mamma skal bli syk.
Mumler noe om at jeg skal mase på fastlegen for å få henvisning til psykolog og utredning.
Har roa meg såpass at jeg greier å tvinge i meg litt mat.
Er ikke sulten.
Er kvalm ennå.
Kjenner kroppen trenger mat, og tvinger den til å godta den halve poteten, tre brokkolibitene og de fire munnfullene med lammekjøtt.

Er så ufattelig sliten.
Greier ikke å tenke.
Redd ennå, har ikke greid å roe skikkelig ned.
Vi legger oss tidligere enn normalt.
Jeg sliter med å sovne.
Sover dårlig.

Våkner neste dag – kvalm ennå.
Skyver det vekk.
Vil vekk, bort.
Vi drar på hytta – frisk sjøluft – tankene får fri – det går bedre.

I etterkant greier jeg bare å beskrive det som et (lett?) panikk/angstanfall.