Angst & Sånn

De kommer som lyn fra klar himmel, og er like forbanna irriterende og skremmende hver gang: Seinest i går kveld hadde jeg et par mindre angstanfall. Jeg sier «mindre» fordi de ikke var på langt nær så ekle som det jeg beskrev her, men til gjengeld var det to av dem, med en snau time eller så mellom dem.

Jeg har hatt en del slike mindre angstanfall siden Påska, noen større, andre nesten ikke merkbare (bare den der litt ekle følelsen av å være urolig for noe, uten å helt vite hva man er urolig for). Heldigvis har jeg funnet et par strategier som hjelper meg med å takle disse anfallene til en viss grad. Litt av problemet hos meg foreløpig er at jeg ikke har greid å sette fingeren på hva det er som trigger anfallene – de kommer fullstendig uanmeldt og veldig brått på.

Hvis jeg er ute blandt folk, kan det være litt slitsomt, fordi jeg der og da ikke nødvendigvis får den rasjonelle «dette er et angstanfall, dette klarer du å jobbe deg igjennom»-tanken, men snarere den noe mer paniske «åfyfaeniheitehælvete!»

Når jeg får et angstanfall er det visse ting som skjer:
* Pulsen øker (og den er ganske høy fra før)
* Hjertebank
* Svimmelhet
* Kvalme (og hvis det er et kraftig et, brekninger)
* Brystkassa / luftveiene kjennes tette og jeg får problemer med å trekke pusten skikkelig
* Blir tørr i munnen
* Blir merkbart mer urolig og nervøs

Det der med kvalmen er det verste, for meg, fordi jeg har allerede en sterk aversjon mot dette å kaste opp. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg har hatt litt angst for det. Riktignok veit jeg at jeg «får det til» hvis jeg virkelig må, men det hindrer ikke kroppen min i å kjøre på i panikk-modus når det pågår – noe jeg fikk erfare da jeg hadde spysjuke i januar i år – og kroppen min gjør stort sett alt den kan for å unngå at jeg kaster opp. Dette blir fort en ond sirkel når det gjelder angstanfallene: Jeg får angst av å være kvalm – jeg blir kvalm av å ha angstanfall.

En anna litt rar greie er at jeg ser ut til å få anfall helst om kvelden, og av og til rundt leggetid. Men, nå som jeg har mer eller mindre lært meg å kjenne igjen angsten når den kommer bardus på kjærringa, har jeg også større forutsetning for å implementere motangrep.

Er jeg ute blandt folk, kan det være litt vanskelig, som nevnt, men såfremt det lar seg gjøre, prøver jeg å gjøre meg ferdig med det jeg skal, og komme meg ut i frisk luft. Tankene bak det der er så enkelt som «frisk luft kan hjelpe på den tette følelsen» og «hvis jeg spyr, er jeg i det minste utendørs.» Det går vanligvis tålelig greit, men det er sabla ekkelt å få et angstanfall midt i en matbutikk for eksempel, der det er mye snedige lukter og greier som kan fyre oppunder den O Så Forhatte kvalmen. Anna midlertidig lindring er halspastiller eller tyggis med sterk smak. Hvis alt jeg kan smake eller lukte er veldig sterk mint, for eksempel, kan dette bedre kvalmen.

Hvis jeg er hjemme, eller et annet sted der det kjennes trygt, er det stort sett snakk om å prøve å puste med magen. Skikkelige magadrag, med andre ord. Hvis mulig – gå ut i frisk luft, eller åpne vinduer på vidt gap og lag litt gjennomtrekk. Og så distrahere toppetasjen mest mulig med andre ting; snakke med Samboerpusen, forsøke å forklare hva som foregår, spille spill på iPhonen er også en fin taktikk.

Skulle jeg nå få et lite angstanfall rett før leggetid, eventuelt når jeg har lagt meg, så har jeg funnet ut at iPod med lydbøker fungerer utmerket, i tillegg til spilling på iPhonen (som uansett ligger på nattbordet ved senga). Lydbøker har fungert bedre enn bare musikk (for meg), fordi det er en person som snakker, tror jeg – lyden er konstant, jevn og beroligene.

Uansett hvor eller når jeg får et slikt angstanfall, er alltid vannflaska mi i nærheten. Jeg har den med meg overalt – uansett. Å drikke vann gjør, for meg, i hovedsak to ting: 1) Hjelper på den tørre munnen. 2) Tvinger meg til å puste roligere, fordi hikke gjør sabla vondt, og jeg vil ikke innhalere vannet heller, liksom.

Det som imidlertid har vært litt kjedelig i mitt tilfelle er at jeg kan få flere (mindre) angstanfall på en og samme dag – slik som jeg fikk i går kveld. Har jeg først fått et anfall, skal det lite til før jeg får et nytt. Jeg mistenker at dette er fordi at når jeg først har fått et anfall, er kroppen i helspenn og jeg er urolig, så det skal mindre til enn normalt før jeg får enda et.

Hva gjør dere der ute for å takle eventuelle angstanfall?

Da begeret rant over

Dette er ikke min eneste blogg – jeg blogger også på vinterheim.net, en noe mindre anonym blogg – men siden denne bloggen er linka fra vinterheim-bloggen, er jeg vel ikke anonym her heller, akkurat. (Jeg laga denne bloggen for å samle tankekaoset på ett sted. Jeg har skrevet litt om diverse rot i toppetasjen på vinterheim.net også, men denne bloggen handler utelukkende om det. So now you know…)

Innlegget under kommer opprinnelig fra vinterheim-bloggen min, og er datert 18. juli 2010. Det er min skildring av opplevelsen jeg hadde da jeg fikk noe jeg tror var et angstanfall i påska i år. Jeg har også hatt to eller tre mildere versjoner av et slikt anfall etter påska. Fordi den skildringa hopper opp og biter meg når jeg leser den, gjemmer jeg den litt.

Klikk på linken under for å lese.
Les videre

Mistanker: Angst

Dette er en serie innlegg der jeg forteller om mine egne mistanker angående det i hodet mitt, og hvorfor jeg har disse mistankene. Dette er altså ikke selvdiagnostisering, men mer en lufting av ideer.

Da jeg var yngre hadde jeg store aversjoner mot å snakke i telefonen med folk jeg ikke kjente. Jeg så aldri på dette som en form for angst, siden jeg gjorde det hvis jeg måtte – jeg likte det bare ikke noe særlig. Rundt påsketider i år opplevde jeg noe jeg selv vil karakterisere (etter litt research) som et angst- eller panikkanfall. Det var ikke et fryktelig alvorlig et, tror jeg, men det var ille nok til at jeg aldri ble den samme igjen.

Jeg tenkte med meg selv at jeg skulle be fastlegen min om henvisning til psykolog på bakgrunn av hendelsen, men jeg kom aldri så langt. Det gikk bedre ei god stund, og jeg var bare litt mer obs på muligheten for at det kunne skje igjen.
Så fikk jeg noe som ligna litt, men som var langt mildere, i begynnelsen av juli – godt mulig det var en tilfeldighet – men da hadde jeg fått nok.
Time til lege ble bestilt, og henvisning til psykolog ble jeg lovt.
Siden dette er noe som gir fysiske symptomer er mistanken ganske grei.

Nå går jeg og venter på brev fra psykologen om at jeg har fått time.
I denne ventetiden prøver jeg å loggføre eventuelle symptomer som måtte melde seg – noe som er litt slitsomt, siden det går og kverner i hodet på meg dag ut og dag inn.
Men, må man så må man.