Akutt Tonsilitt

Den siste uka har jeg stort sett tilbragt under dyna med Game of Thrones på laptopen. Akutt Tonsilitt står det på sykemeldinga jeg leverer på jobb, halsbetennelse. Er på siste innspurt nå, feberen er så godt som borte, halsen er ikke vond lenger, men har litt slim igjen i bihuler og lunger – så… er ennå litt pjusk. Går vel over snart.

N. spurte meg i går om jeg reagerte på å være syk. Om panikkangsten min klikka i vinkel, mersom. Og det gjør den vanligvis ikke – ikke før jeg eventuelt blir litt sånnder småkvalm av å svelge masse snørr og slim når man er forkjøla. Å være forkjøla gjør meg ikkenoe – er kjipt, men jeg får ikke automatisk angstanfall av det. Å ha halsbetennelse er likedan, alle sånne vanlige sykdommer gjør meg lite. Helt til jeg blir litt uggen… da har man det gående. Er snedige greier, den der panikkangsten.

Men jeg er heldig, da. Selv nå – i en alder av tjueni – savner jeg mamma når jeg blir sjuk. Savner at hu laga kakao og boller, at hu leste for meg der jeg lå på sofaen, at hu passa på meg så jeg kunne svime i fred. Nå bor jeg langt unna mammaen min – men har ei Svigermor som stepper inn og pakker meg inn i pledd og varmeputer, kommer med boller og kakao, som passer på meg når jeg sovner på sofaen hos henne.

Svigermor er «reservemamma» for meg hele året, men det er litt ekstra synlig når jeg er pjusk.

Om Panikkangst

Panikkangst er festlige greier – kan slå ned i huet på deg som lyn fra soleklar blå himmel og du aner ikke hvorfor du plutselig er livredd for alt rundt deg. Du skjelver, du sliter med å puste, du ender opp med å hyperventilere; du skjønner ikke hvorfor, men du er overbevist om at verden går under.

Det er lenge siden jeg har hatt skikkelig panikkangst-angst nå. Men i kveld kom den. Heldigvis – forhåpentligvis – har jeg greid å stagge den med en Vival. Følelsen er ekkel; mangel på kontroll er én ting; mangel på kontroll over egen kropp og eget sinn er noe ganske annet. Null styring på hva huet kan finne på, ingen aning om kroppen er med på leken eller vil stritte imot.

Jeg kan nesten ikke huske (joda – det kan jeg…) sist gang jeg hadde såpass angst at henda begynte å skjelve og jeg virkelig ikke greide å bremse utviklinga for egen maskin. For det er det jeg prøver å gjøre hver gang uroa kommer hoppende på meg; jeg prøver og prøver å bremse den; holde den på et kontrollerbart nivå. Av og til, sånn som i kveld, er jeg for gåen til å bremse uroa – så den klatrer oppover angstskalaen i en viss fart, for raskt til at jeg henger med. Plutselig står jeg der – og skjelver – og er livredd.

…og så kommer nedturen; tankekaoset; Mørket trenger seg på og fôrer angstmonsteret med kjipe tanker om hvor udugelig jeg er som ikke takler noenting – ikke et lite angstanfall engang! Patetisk…

Redsel. Hver gang jeg klatrer ut av en depresjon, blir jeg redd for å få en ny. Utfallet av et angstanfall er – som oftest – en mini-nedtur. Litt som å hoppe i strikk; du hives uttfor – du når bunnen – du skvetter opp igjen i løpet av ei lita uke. Angst – redd – nede – redd – evig kaos i Topplokket – negativ spiral.

& i serien «Scener fra et BipolarLiv» følger nå et utdrag fra episoden «Mørket puster deg i nakken»
– «Hei, du – berta.»
– *?*
– «Ja – du ja. Der ser du. Skulle ikke ha satt i gang med jobb så tidlig, vettu… sku latt meg drive på noen måneder til og gjort livet ditt kjipt. Sånn at du aldri kom deg tilbake i arbeid, for det fortjener du ikke.»
– *:(*
– «…til pass for deg.»
– …

Og sånn driver det på.

Folk som ikke har en kronisk ‘greie’ der depresjon er en faktor man må regne med er antakelig ikke helt klar over hvor mye krangling det kan være innabords av og til. Egentlig hver dag. Hvis man da legger til å være livredd sin egen skygge, så har man det jo gående…

Jeg sku ønske folk (alle, altså) fikk prøve en sånn ‘greie’ i en liten måneds tid, for å kjenne på hvordan det er; føle på kroppen hvor hinsides all fornuft jævlig ting kan oppleves med Mørket surrende rundt i huet. Kjenne hvor ekkelt det er å bli så livredd uten forvarsel eller grunn at man faktisk tror at verden går under. Å gå rundt dag ut og dag inn i frykt for å få angstanfall er …ikke moro.

En liten måned med den typen hælvete hodet mitt kan stelle i stand er peanuts. Det er å slippe billig unna.

Dette er sånn jeg har det hver eneste dag. Har hatt det i bortimot femten år – minst – så jeg er vant til det. Jeg veit ikke om annet. Eneste jeg veit er å krangle, kjempe, sloss mot Mørket, tørre å gjøre ting når jeg er så redd at det svartner for øya. Å «stå i det» når angsten blir for sterk, og jeg blir for svak til å sloss mot den. Hver dag – hver jævla dag – må jeg fortelle meg selv at jeg ikke skal høre på Mørket, at jeg ikke skal la meg selv gå i den fella og tro på hva Mørket prøver å innbille meg.

Jeg er stygt redd for at veldig mange av den gemene hop, av de som ikke har vært borti konseptet ‘mental lidelse’ i noen som helst form, vel å merke, ville ha gått på en kraftig smell om de ble tvunget til å takle det greiene der i bare en måned. Det skal ikke mange dagene til med evig kaos fra Mørket før den gjengse mann i gata blir sprø. De som aldri har opplevd depresjon, eller angst, aner faktisk ikke hvordan det er – dessverre.

Dette vil høres himla bitchy ut, men… om du ikke har opplevd depresjon, så kan du faktisk ikke vite hvordan jeg har det. Sorry. Du kan ha så mye medfølelse du bare orker; men du kan ikke vite hvordan det er. Faktisk – selv de som har opplevd depresjon kan ha vanskeligheter med å virkelig forstå inngående hvordan en annen person som opplever depresjon har det. Depresjon er et ullent vesen som skifter og endrer seg fra gang til gang. Jeg kan ikke sammenligne depresjoner jeg har hatt, egentlig, utover generiske fellestrekk (som forøvrig vil være like for stort sett alle – i generisk betydning) – ingen av de er like.

…åttehundre-og-trettini ord seinere og Vivalen har begynt å fungere. Kroppen er rolig. Jeg skjelver ikke (så mye) lenger, og pulsen begynner å snegle seg ned under 110. Topplokket jobber på spreng, dog. Prøver å systematisere og forklare hva og hvorfor. Det er ulempa med å være en relativt rasjonell person i denne sammenhengen. Huet gir seg ikke før det har fått tilfredsstillende forklaring på hvorfor i heite hælvete jeg fikk et angstanfall. Så det kverner og går.

Og sånn går no dagan.
(Heh.)

Tjuneni

I går hadde jeg bursdag – jeg ble 29 for første gang. Jeg ser fremdeles ut som en tenåring, da…

Dagen ble tilbragt i angsttåka i senga med Svein og Andromeda på laptopen. Skulle egentlig på middag hos Svigers, men vi utsatte det til i dag i stedet. Det er så behagelig at jeg har friheten til å avlyse slike ting når jeg må – de forstår.

Grunnen til at jeg hadde – og har – en del angst er at jeg nettopp har fått ordna ting på jobbfronten, og er sliten som bare rakkern på grunn av det. Når jeg er sliten, er jeg mer utsatt for angsten. Og sekundært også at jeg er litt småbekymra for at jeg skal bli syk igjen; har nettopp kravla meg ut av en depresjon som tok skikkelig på, og vil helst ikke ramle uti en ny.

Men uansett er det godt å være tilbake på jobb; samme sted, samme folka, stort sett samme jobboppgaver også. Ting ordner seg for snille piker, sies det. Godt å vite at de ordna seg for meg også.

Om Nettmobbing

Begrepet «nettmobbing» er blitt mer og mer brukt i aviser og nettbaserte medier de siste årene. Det er nok større fokus på det nå, men det er på ingen måte en ‘ny’ form for mobbing – selv om avisene skriver så.

I dag snubla jeg over dette bildet på Facebook, etter at flere i feeden min hadde delt det fra den opprinnelige posten. Mobbing er mobbing, uansett om det foregår på nett – slik som her – eller i skolegården og på skoleveien – og mobbing er forkastelig. Folk er nok ikke klar over hvor alvorlige senvirkninger mobbing kan ha på et menneske.

Jeg var selv offer for denne typen mobbing på nett… av denne alvorlighetsgraden, faktisk, da jeg var 13-14 år gammal – og det er 15 år siden nå. Jeg fikk tilsvarende trusler og anmodninger, eneste forskjellen på bildet over og det som skjedde med meg er plattformen det skjedde på.

Oppfordrer derfor alle som leser denne posten – som har instagramkonto – til å gå inn og rapportere alle bildene lagt ut under brukernavnet.

N.

Denne historien starter for omtrent åtte måneder siden, egentlig mer.

Rett før Jul i fjor var jeg hos Dr S og ba pent om henvisning til psykolog – en slik psykolog fra det offentlige helsevesen med refusjonsrett og følgelig lavere egenandel. Fordi psykolog er dyrt. Jeg fikk henvisning og en neonoransje postitlapp med 3-4 navn på. Det skjedde en del tull og bal rundt juletider, så jeg fikk ikke kontakta de på lappen før over nyttår, men uansett…

…jeg ble satt på venteliste og fikk opplyst at ventetida for slikt er 8 måneder. Åtte måneder er drøyt lenge, men er likevel ikke de snaut 17 månedene som er standard ventetid i Trøndelagen for «ikke-akutte tilfeller» (aka – sånne som meg).

I forrige uke fikk jeg plutselig en SMS fra der jeg stod på venteliste og blomstra med beskjed om time. Hurra!? Den timen var i dag. Så nå har jeg en behandler – en psykolog – en fagperson. Her på bloggen vil vedkommende gå under Kodenavn «N». Vi er foreløpig i en «bli-kjent»-fase, og den vil nok vare ei lita stund. Det er jo tross alt en villt fremmed person jeg skal vrenge Toppetasjen og Sjela til, og det er faktisk litt skummelt.

Men, nå har jeg i hvert fall en behandler.

En av gangen

En dag av gangen – en fot foran den andre.
Det er sånn det er blitt – en dag av gangen – kun ett gjøremål per dag, men helst hver dag.

Kravet Dr S stilte til sykemeldinga mi var at jeg skulle opp og ut hver dag. Noen dager begrenser dette seg til å takle noe så dagligdags som en tur på butikken for å kjøpe melk og brød. Det er et rimelig krav å stille – sånn siden det er veldig lett å gå i «sykemeldt-fella» og bare bli liggende flatt ut på sofaen, tiltaksløs og apatisk. Men det er også et krav, det krever noe av meg – noen ting krever mer av meg enn andre ting.

Dagens gjøremål var en litt «big deal», da, så jeg måtte bruke hele dagen i går på å psyke meg opp til det.
Jobbintervju.
*hnnngh!*
Til en jobb jeg veldig gjerne vil ha også.

Her er greia:
Å stille opp på – og gjennomføre – et jobbintervju på en dag der man våkner med uro og angst, en dag der man helst skulle snudd stumpen til verden, trekt dyna over huet og bare sovet bort hele sulamitten, er – i seg selv – en aldri så liten bragd. Skyver uroen og angsten vekk, unna, foran, seinere – går på autopilot, gjennomfører, svarer på spørsmål, forklarer og beskriver. Det går bra, det går greit, gjør forhåpentligvis et godt inntrykk. Går fra intervjuet med håpet om at de likte meg.

Så kommer reaksjonen. Timer seinere. Jeg veit jo at den kommer, men jeg veit aldri når. Halvtime etterpå? Fire timer etterpå? Neste dag? Helt tilfeldig. Har det vært et krevende gjøremål (sånn som i dag) er også den forsinka reaksjonen noe mer hissig, og sitter i lenger. Jeg blir mer sliten, sliten av å psyke meg opp til å gjennomføre, sliten av å takle reaksjonen som kommer i etterkant når jeg har gjennomført.

Og med reaksjonen kommer uroa og angsten tilbake – usikkerheten. Gjorde jeg et godt inntrykk? Svarte jeg «riktig»? Skulle jeg sagt mer – mindre – annet? Var jeg god nok? Var jeg smart nok? Hadde jeg på meg riktige klær? Passer jeg inn? Er jeg pen nok? Var jeg for smart? For ivrig? Stemte kjemien? Ser de potensiale?

Kunne de se at jeg er deprimert?

Alt jeg kan gjøre nå er å vente på eventuell tilbakemelding – om jeg er med på flere intervjurunder. Håper. Våger ikke tro (ennå).

Om Angst

Ich habe angst!

angstfaen

Jepp. Jeg er så «heldig» at jeg har panikkangst i tillegg til å være bipolar. Angst kan også være et symptom på at humøret svinger, og at man er på vei inn i en episode (som det så fint heter på fagspråket). Disse to formene for angst er forskjellige – hos meg i hvert fall. Jeg merker forskjell på om det er panikkangst-angst eller nå-svinger-humøret-angst.

Nå om dagen har jeg en herlig blanding av begge deler. Jeg har skrevet litt om hvordan de to typene angst er før, men for å gjenta: Nå-svinger-humøret-angsten er som et teppe av uro, lavt på skalaen min, og konstant; panikkangst-angsten er mer plutselig, kom lyn fra klar blå himmel – kan slå ned når som helst, hvor som helst – og dette gjør den litt skummel og vanskelig å håndtere. Hva verre er, uro-teppet kan trigge lyna.

Bildet over er tatt nå nettopp. På vei ned igjen av et forholdsvis mildt angstanfall. Jeg sier mildt, fordi jeg har vært på toppen av angstskalaen min – den går fra 0 til 10 – i et fullstendig panikkanfall. Det er ikke moro. Det er slitsomt. Dette anfallet var på rundt 4-5 eller så, tenker jeg.

Det triste er at jeg nå er blitt «vant til» å ha konstant uro, teppet er blitt ei tåke som ikke letter – jeg kan nesten ikke huske hvordan det var uten uroa, hvordan det var å være på 0 på skalaen. Lurer på om jeg noen gang vil havne på 0 igjen…