Skumringstimen

For omtrent to måneder siden var jeg fanga i tussmørket og kjempa meg igjennom faenskapen ved å tvinge meg selv til å møte opp på jobb hver eneste dag.

Det var et bevisst valg fra min side. Tanken bak var at hvis jeg greide å gjennomføre åtte timer på jobb hver dag, selv om det var vondt og jævlig, så skulle jeg få lov til å kapitulere helt og grine meg i søvn hver kveld hvis jeg følte for dét. Jeg kunne selvsagt ha bare gitt faen og gjømt meg under dyna de to-tre ukene, men jeg er et par hakk for sta og alt for glad i jobben min til å gjøre det.

Da depresjonen omsider begynte å slippe taket så smått og et svakt lys kunne skimtes i det fjerne fikk jeg ei hjemmelekse av Muriel. Flink Pike-syndromet slo til og jeg fullførte oppgaven før fristen og greier. En av kommentarene jeg fikk på hjemmelekseinnlegget hadde en paragraf jeg lovte meg selv å ta tak i ved en passende anledning. En (for meg) ukjent person ved navn «Chris» sa følgende:

[…]
Du bør også lage deg en liste med positive tanker om deg selv, og grunner til at de negative tankene er feil og jobbe med denne. Dette bør du gjøre både til vanlig når du har en normal/bra dag, men særlig når du merker at du får flere negative tanker.
[…]

De siste par dagene har huet mitt funnet det for godt å gjøre meg ytterst forvirra og frustrert. Jeg er lettere irritabel, jeg er fryktelig sliten og jeg teller dager til juleferie. Imidlertid har jeg ikke kjent så veldig mange negative tanker melde seg foreløpig, så jeg vet ikke helt hvor på skalaen jeg egentlig befinner meg akkurat nå – og helt ærlig: Det plager meg. Denne skumringstimen plager meg.

Derfor virker det som en god idé å bedrive litt autonom kognitiv terapi og følge Chris’ råd. Så – jeg tar utgangspunkt i lista jeg skrev i hjemmelekseinnlegget, og har som mål for øyet å vri den til en (mer) positiv liste. At det blir evig solskinn, regnbuer og enhjørninger som driter sommerfugler skal jeg ikke garantere, men det er verdt et forsøk i hvert fall.

Her er lista fra hjemmelekseinnlegget, nå i forbedret utgave, med positive motstykker :

Tussmørkets tankekaos blir skumringstimens lyskilde

  • neste gang gjør du det bedre – det du gjorde var faktisk mer enn bra nok, men å strebe er en bra egenskap!
  • verdiløse idiot – tenk deg om, det er mange som verdsetter deg høyt.
  • du fortjener ikke bedre – å ha det godt er noe alle fortjener, også du.
  • det er meninga at du skal ha det sånn – diskusjonen rundt «meninga med livet» tar vi en anna gang, hm?
  • han er ikke glad i deg på ordentlig – tullpreik. Han beviser dag etter dag at han er glad i deg.
  • late tafatte jævel – du tvang deg selv på jobb hver eneste dag da du var deprimert, du er ikke lat.
  • ikke plag venner med dette tullet – gode venner tåler det, tåler de det ikke er de heller ikke gode venner; det er ikke tull, det er en reell sykdom som skal tas på alvor.
  • pene øyne, men det er tomt bak dem – pene øyne, det er intelligens bak dem.
  • du ser ut som en jævla fjortis, skjerp deg – det er helt greit å se dust ut av og til, det gjør dagen lysere.
  • dine «problemer» er ikke så ille – andre har det mye verre enn deg – det er godt mulig, men for deg er dine problemer viktigst. Er det jævlig for deger det faktisk jævlig.
  • slutt å vær så jævla emo over ingenting – dette «ingenting» er klassifisert i psykiatrien som depresjon, det er lov til å være emo da.
  • stygge ekle feite taper – nåneidu. Du veit utmerket godt at du ikke er særlig stygg, du er snill og hjelpsom, du er slank og bruker kjoler i størrelse 36… Og hver dag du gjennomfører en hel dag på jobb selv om verden går deg i mot er en seier.
  • han fortjener mye bedre – han har valgt selv å være kjæresten din og han er så glad i deg at han lar deg gråte når du er nede, rase fra deg når du er oppe, og han stryker deg på ryggen når du ikke får sove mens angsten herjer.
  • de MÅ rose deg, de betaler lønna di – de mener det egentlig ikke – de som overhodet ikke har noe med lønna di å gjøre roser deg, og disse menneskene sloss for å få beholde deg på arbeidsplassen i tillegg. De mener det de sier – du gjør en god jobb og de vil gjerne ha deg der lenge.
  • gi opp, du har ingen fremtid uansett – per semantisk definisjon har alle en fremtid, hva man velger å gjøre med den er en annen sak. Du er smart, du finner ut av det.

Jeg synes at jeg har vært flink, jeg. Nå er kanskje ikke disse (røde) forbedringskommentarene i lista over ekstremt positive, snarere mer realistiske, men det er likefullt en forbedring av den opprinnelige lista, og det er jo en bra ting.

Og her er en liten liste over utelukkende positive ting om meg:

  • Jeg er flink til å skrive
  • Jeg er sta kjemper meg gjennom faenskap for egen maskin (les: uten medisiner)
  • Jeg er nysgjerrig og relativt flink til å tilegne meg kunnskap
  • Jeg er en problemløser

Forhåpentligvis vil jeg greie å skrive en lang positiv liste etterhvert, men her og nå må jeg si meg fornøyd med dette.

Tegning: Delirium


Jeg har tegnet litt igjen.

Denne gangen er det Delirium fra Sandman-serien av Neil Gaiman som er motivet. Jeg burde lage en større og finere versjon av denne senere. Gi det til Nerve kanskje? Hun er veldig glad i Delirium, vet jeg. Selv ble jeg ganske så fornøyd med resultatet. Tegnet og fargelagt for hånd, scannet og kontraster justert i PhotoShop. Fikk lyst til å tegne alle Endless-karakterene nå.

Litt om Delirium fra Wikipedia:

The youngest of the Endless, Delirium appears as a young girl whose form changes the most frequently of any of the Endless, based on the random fluctuations of her temperament. She has wild multicolored hair and eccentric, mismatched clothes. Her only permanent physical characteristic is that one of her eyes is emerald green (usually the right side) and the other pale blue with silver flecks (usually the left side), but even those sometimes switch between left and right. She was once known as Delight, but some traumatic event caused her to change into her current role. Her sigil is an abstract, shapeless blob of colors. Her speech is portrayed in standard graphic novel block-caps, characterized by wavy, unpredictable orientation and a multi-colored gradient background.

Klikk på bildet for å se større versjon.

Kollektiv Galskap

Bildet er lenket.

Kiss your family and friends good-bye…

Kanskje ikke riktig så dramatisk, men like fullt – jeg har ambisiøse planer om å skrive bok. Og, jeg skal skrive manuskriptet ferdig innen 30. november. 50 000 ord eller mer på 30 dager. Det er minimum 1667 ord per dag, det. Med full jobb og greier så kan det jo fort bli litt utfordrende, men vi får se! Jeg skal forsøke å nå målet i hvert fall.

Skal innrømme jeg juksa litt, da. Jeg skisserte opp hvordan jeg vil at historien skal forløpe seg, og kladda litt i helga som var. Hjalp en del – jeg ligger ganske godt an akkurat nå, men det kan fort endre seg.

Snakkes i desember ‘a folkens!
(Neida….)

Blog – Ergo Sum

Fra René Descartes’ filosofi Cogito ergo sum. (Grovt oversatt: Jeg tenker, derfor er jeg.)

Mamma leser bloggen min, av egen fri vilje, og det er ikke alltid hun er like fornøyd med hva jeg skriver. For litt siden prøvde jeg å forklare henne hvorfor jeg blogger i det hele tatt – og kanskje spesielt hvorfor jeg har nettopp denne bloggen. Så hvorfor blogger jeg?

Jeg ser jo selv at den kan være veldig mørk til tider, men det er også litt av poenget med den. La meg forklare – eller, i hvert fall gjøre et forsøk på å forklare: For meg har bloggen vært til stor hjelp – fordi den er offentlig. På grunn av dette enkle faktum, fungerer den som et slags filter for tankekaoset. Det er ikke alt jeg kan, eller bør, eller vil skrive om og publisere her. Det å vite at bloggen er tilgjengelig for alt og alle på det store internettet gjør at jeg tenker over hva jeg skriver. Hva andre får lese, og dermed vite, om meg og mitt.

Bloggen og bloggingen gjør også at jeg reflekterer over det som skjer i større grad. Prøver på en måte å forklare meg selv (og andre) hva det er som foregår. Jeg har også en snikende mistanke om at jeg kanskje hadde hatt det mye verre i topplokket nå hvis jeg ikke hadde blogga om tankekaosets tilstand.

Greia er at jeg har en tendens til å lukke meg – isolere meg – isolere tankene – stenge de inne og fortrenge dem. Jeg har gjort det før, og jeg gjør det sikkert igjen, og igjen.

Men når jeg blogger – får jeg de ut. Jeg dytter tankene gjennom filteret, jeg reflekterer, jeg formulerer – og omformulerer – forklarer, påpeker detaljer, ser hele bildet. Og best av alt, når jeg har skrevet et dystert innlegg, og publisert det, så føler jeg meg litt bedre etterpå. Føler jeg har fått satt ord på det som plager meg i gjerningsøyeblikket.

 

Og så – litt senere, når jeg leser gamle innlegg, så husker jeg jo det som skjedde, og følelsene, og alt det der – og jeg sitter igjen med viten om at jeg kom meg igjennom det – jeg er her ennå – det går bedre nå. Det fæle er forbi, det har gått over, det er fortid. Det er utrolig godt å vite.

Her skyter Mamma inn at det kan jeg jo gjøre i ei dagbok – en privat en, som ingen andre får lese. Problemet med det er at det blir ingen forskjell – fordi jeg har ikke det filteret bloggen fungerer som hvis jeg skriver noe ment for bare mine øyne. Da skriver jeg uten noen form for selvsensur eller refleksjon. Og da blir det samme greia om igjen; Skriver det ned, men bearbeider det ikke på samme måte, blir ikke «kvitt» det, fordi refleksjonen og vurderingen mangler.

Jeg har prøvd det der – å skrive privat dagbok, men det funka heller mot sin hensikt er jeg redd. Endte opp med å grave meg ennå mer ned i kvikksand og tussmørke – altså ingen bedring, men snarere en forverring av tankekaoset og situasjonen jeg befant meg i.

Kort oppsummert: Jeg skriver denne bloggen mest for min egen del. Den gir meg et nyttig verktøy i det at jeg reflekterer og vurderer hva som skal publiseres for allmenn skue. Jeg tømmer hodet, setter tankekaoset i system og perspektiv. Hadde jeg ikke begynt å skrive denne bloggen hadde jeg nok vært mer «på slitern» nå enn hva jeg faktisk er, tror jeg.

Denne bloggen har vært utelukkende positiv for meg – trass i dystre innlegg om tussmørke og anna jævelskap.

Tegning

Jeg fikk lyst til å prøve noe nytt. Jeg er glad i å tegne, men jeg er ikke så veldig flink – så det blir ofte enkle tegneserieaktige motiv. Derfor fikk jeg lyst til å lage en tegneserie. Så langt har jeg laget en mulig karakter, tror jeg.

Men hun trenger et navn….
Jeg tenkte litt på Dystopia Kaotika, siden jeg liker navnet.

Synes det passer selv, men hva synes dere?

Calm Under the Waves

Tittelen er fra sangen «Sullen Girl» av Fiona Apple – en av mine yndlingssanger.

Bursdagen min i går ble en bra dag. Jeg var innstilt på at dette skulle være en bra dag, jeg skulle takke pent for gratulasjoner, og jeg skulle ikke oppføre meg som en trassig unge (slik jeg har gjort tidligere år).

Selv om det å takke for gratulasjoner er noe fjernt for meg ennå, så var det veldig hyggelig å få dem. Jeg har funni ut et triks for det der, nemlig: Ha med kake på jobb. Gratulasjonene folk kommer med blir fort kombinert med takk for kake, og kaka har jeg jo laga til dem, så det blir litt lettere å erkjenne konseptet og også takke pent for gratulasjonen.

Kaka må forøvrig ha falt i smak. Den forsvant på snaue 10 minutter! Og ja – det at de fikk Ole Brumm eller Disney Princess papptallerkner og servietter til Hello Kitty-kaka ble også kommentert. Jeg er jo tross alt bare barnet ennå. Tjueseks, liksom – ingenting.

Og jeg fikk kjempekoselig besøk på jobb. En jeg ble kjent med da jeg bodde i kollektiv for et par år siden. Han er en venn av den gjengen jeg bodde med, og var av og til på besøk og på fester og slikt. Etter ei stund mista man litt kontakten, noe som er veldig synd, synes jeg da – men vi tok opp tråden igjen nylig og fant ut at vi har mer til felles enn vi trodde i utgangspunktet. Sånt er alltid morsomt. Flere gærninger som meg liksom!:D

Så, siden han studerer der jeg jobber inviterte jeg ham på kake i går. Det var kjempekoselig å se ham igjen – håper virkelig vi kan gjenta slike sammenkomster.

Det var også en og annen mørk sky i horisonten i går, da.
Angst.
Ikke veldig mye, og ikke veldig kraftig, men akkurat nok til at det var ubehagelig ei stund.

Men, jeg tror jeg nå har greid å sette fingeren på en mulig trigger! Og det er faktisk veldig, veldig positivt – fordi da veit jeg hva som kan gjøre meg dårlig, og kan tute på med mottiltak for å bedre situasjonen tidligere enn hva jeg har greid hittil.

Det vil si at jeg potensiellt kan stoppe, eller tøyle, angstanfallet bedre – så fremt jeg trigges av det samme – ved en senere anledning. Vil jo helst ikke ha angstanfall i det hele tatt, selvsagt, men dette er bedre enn ingenting. Jeg er faktisk glad for at uroen kom snikende i går, nettopp av denne grunnen.

And there’s too
Much going on
But it’s calm under the waves
In the blue of my oblivion

Det er litt sånn det føles.

Angsten skyller innover meg i bølger, men under den er det rolig – man veit at angsten ikke er farlig, selv om det kan være vanskelig å innse det akkurat der og da når bølgene bryter mot land og alt er bare kaos. Hvis man bare greier å dukke hodet under, under bølgene, under alt – der vannet er rolig og pakker deg inn – der man kan senke skuldrene og vite at bølgene stilner snart, og man er tross alt nære land.

Dukk ned dit og la angsten rase på overflata.
Det går bra – det går over.
Bølgene stilner etterhvert, og du kan svømme inn til land om litt.

Det går over.

En Herlig Dag

I dag har mamma og jeg vært på Britannia Spa og blitt skjemt bort i 6 timer. Vi har blitt skrubbet og massert fra topp til tå, og det har vært deilig.

Dagen startet med å skifte til badetøy, og så plaske litt rundt i bassenget. Så satte vi oss i en av de mange badstu-variantene og venta på terapautene. De kom og tok oss med til behandlingsrommet vi skulle være på mesteparten av dagen.

Først var det kroppsskrubb/peeling, tett etterfulgt av en herlig kroppsmassasje. Så gikk turen tilbake til bastdu-området der vi satt og kokte litt i en urtebastu. Egentlig skulle vi også i en nordisk sauna, men heldigvis for meg, som ikke er så fryktelig glad i slike varme greier, fikk vi velge selv hvor lenge vi skulle sitte i badstua. Etter urtebadstua hadde vi en liten pause, med frukt, ved bassenget – og så gikk turen til behandlingsrommet igjen.

Der fikk vi skrubb/peeling og massasje av hender of føtter, med fuktighetsgivende masker og kremer og greier. Da hender og føtter også var godt skrubba og myke var det en fasjonabelt sen lunsj; En mini-buffet bare til oss to, med masse deilig mat (hadde vært nok til 4 stykk). Da vi var passelig mette, kom terapautene og henta oss, og vi fikk ansiktsbehandlinger. På grunn av aldersforskjell, fikk vi også forskjellige ansiktsbehandlinger – mamma fikk en såkalt «gullbehandling» og jeg fikk en «champagnebehandling.»

Jeg lukter godt og har myk og fin hud over hele kroppen nå.
Både mamma og jeg var enige om at det godt kunne tenkes vi tok turen tilbake for en enkeltbehandling senere.

Ja, det er ganske dyrt, men herregud så deilig det var.