Blog – Ergo Sum

Fra René Descartes’ filosofi Cogito ergo sum. (Grovt oversatt: Jeg tenker, derfor er jeg.)

Mamma leser bloggen min, av egen fri vilje, og det er ikke alltid hun er like fornøyd med hva jeg skriver. For litt siden prøvde jeg å forklare henne hvorfor jeg blogger i det hele tatt – og kanskje spesielt hvorfor jeg har nettopp denne bloggen. Så hvorfor blogger jeg?

Jeg ser jo selv at den kan være veldig mørk til tider, men det er også litt av poenget med den. La meg forklare – eller, i hvert fall gjøre et forsøk på å forklare: For meg har bloggen vært til stor hjelp – fordi den er offentlig. På grunn av dette enkle faktum, fungerer den som et slags filter for tankekaoset. Det er ikke alt jeg kan, eller bør, eller vil skrive om og publisere her. Det å vite at bloggen er tilgjengelig for alt og alle på det store internettet gjør at jeg tenker over hva jeg skriver. Hva andre får lese, og dermed vite, om meg og mitt.

Bloggen og bloggingen gjør også at jeg reflekterer over det som skjer i større grad. Prøver på en måte å forklare meg selv (og andre) hva det er som foregår. Jeg har også en snikende mistanke om at jeg kanskje hadde hatt det mye verre i topplokket nå hvis jeg ikke hadde blogga om tankekaosets tilstand.

Greia er at jeg har en tendens til å lukke meg – isolere meg – isolere tankene – stenge de inne og fortrenge dem. Jeg har gjort det før, og jeg gjør det sikkert igjen, og igjen.

Men når jeg blogger – får jeg de ut. Jeg dytter tankene gjennom filteret, jeg reflekterer, jeg formulerer – og omformulerer – forklarer, påpeker detaljer, ser hele bildet. Og best av alt, når jeg har skrevet et dystert innlegg, og publisert det, så føler jeg meg litt bedre etterpå. Føler jeg har fått satt ord på det som plager meg i gjerningsøyeblikket.

 

Og så – litt senere, når jeg leser gamle innlegg, så husker jeg jo det som skjedde, og følelsene, og alt det der – og jeg sitter igjen med viten om at jeg kom meg igjennom det – jeg er her ennå – det går bedre nå. Det fæle er forbi, det har gått over, det er fortid. Det er utrolig godt å vite.

Her skyter Mamma inn at det kan jeg jo gjøre i ei dagbok – en privat en, som ingen andre får lese. Problemet med det er at det blir ingen forskjell – fordi jeg har ikke det filteret bloggen fungerer som hvis jeg skriver noe ment for bare mine øyne. Da skriver jeg uten noen form for selvsensur eller refleksjon. Og da blir det samme greia om igjen; Skriver det ned, men bearbeider det ikke på samme måte, blir ikke «kvitt» det, fordi refleksjonen og vurderingen mangler.

Jeg har prøvd det der – å skrive privat dagbok, men det funka heller mot sin hensikt er jeg redd. Endte opp med å grave meg ennå mer ned i kvikksand og tussmørke – altså ingen bedring, men snarere en forverring av tankekaoset og situasjonen jeg befant meg i.

Kort oppsummert: Jeg skriver denne bloggen mest for min egen del. Den gir meg et nyttig verktøy i det at jeg reflekterer og vurderer hva som skal publiseres for allmenn skue. Jeg tømmer hodet, setter tankekaoset i system og perspektiv. Hadde jeg ikke begynt å skrive denne bloggen hadde jeg nok vært mer «på slitern» nå enn hva jeg faktisk er, tror jeg.

Denne bloggen har vært utelukkende positiv for meg – trass i dystre innlegg om tussmørke og anna jævelskap.

Tegning

Jeg fikk lyst til å prøve noe nytt. Jeg er glad i å tegne, men jeg er ikke så veldig flink – så det blir ofte enkle tegneserieaktige motiv. Derfor fikk jeg lyst til å lage en tegneserie. Så langt har jeg laget en mulig karakter, tror jeg.

Men hun trenger et navn….
Jeg tenkte litt på Dystopia Kaotika, siden jeg liker navnet.

Synes det passer selv, men hva synes dere?

Calm Under the Waves

Tittelen er fra sangen «Sullen Girl» av Fiona Apple – en av mine yndlingssanger.

Bursdagen min i går ble en bra dag. Jeg var innstilt på at dette skulle være en bra dag, jeg skulle takke pent for gratulasjoner, og jeg skulle ikke oppføre meg som en trassig unge (slik jeg har gjort tidligere år).

Selv om det å takke for gratulasjoner er noe fjernt for meg ennå, så var det veldig hyggelig å få dem. Jeg har funni ut et triks for det der, nemlig: Ha med kake på jobb. Gratulasjonene folk kommer med blir fort kombinert med takk for kake, og kaka har jeg jo laga til dem, så det blir litt lettere å erkjenne konseptet og også takke pent for gratulasjonen.

Kaka må forøvrig ha falt i smak. Den forsvant på snaue 10 minutter! Og ja – det at de fikk Ole Brumm eller Disney Princess papptallerkner og servietter til Hello Kitty-kaka ble også kommentert. Jeg er jo tross alt bare barnet ennå. Tjueseks, liksom – ingenting.

Og jeg fikk kjempekoselig besøk på jobb. En jeg ble kjent med da jeg bodde i kollektiv for et par år siden. Han er en venn av den gjengen jeg bodde med, og var av og til på besøk og på fester og slikt. Etter ei stund mista man litt kontakten, noe som er veldig synd, synes jeg da – men vi tok opp tråden igjen nylig og fant ut at vi har mer til felles enn vi trodde i utgangspunktet. Sånt er alltid morsomt. Flere gærninger som meg liksom!:D

Så, siden han studerer der jeg jobber inviterte jeg ham på kake i går. Det var kjempekoselig å se ham igjen – håper virkelig vi kan gjenta slike sammenkomster.

Det var også en og annen mørk sky i horisonten i går, da.
Angst.
Ikke veldig mye, og ikke veldig kraftig, men akkurat nok til at det var ubehagelig ei stund.

Men, jeg tror jeg nå har greid å sette fingeren på en mulig trigger! Og det er faktisk veldig, veldig positivt – fordi da veit jeg hva som kan gjøre meg dårlig, og kan tute på med mottiltak for å bedre situasjonen tidligere enn hva jeg har greid hittil.

Det vil si at jeg potensiellt kan stoppe, eller tøyle, angstanfallet bedre – så fremt jeg trigges av det samme – ved en senere anledning. Vil jo helst ikke ha angstanfall i det hele tatt, selvsagt, men dette er bedre enn ingenting. Jeg er faktisk glad for at uroen kom snikende i går, nettopp av denne grunnen.

And there’s too
Much going on
But it’s calm under the waves
In the blue of my oblivion

Det er litt sånn det føles.

Angsten skyller innover meg i bølger, men under den er det rolig – man veit at angsten ikke er farlig, selv om det kan være vanskelig å innse det akkurat der og da når bølgene bryter mot land og alt er bare kaos. Hvis man bare greier å dukke hodet under, under bølgene, under alt – der vannet er rolig og pakker deg inn – der man kan senke skuldrene og vite at bølgene stilner snart, og man er tross alt nære land.

Dukk ned dit og la angsten rase på overflata.
Det går bra – det går over.
Bølgene stilner etterhvert, og du kan svømme inn til land om litt.

Det går over.

En Herlig Dag

I dag har mamma og jeg vært på Britannia Spa og blitt skjemt bort i 6 timer. Vi har blitt skrubbet og massert fra topp til tå, og det har vært deilig.

Dagen startet med å skifte til badetøy, og så plaske litt rundt i bassenget. Så satte vi oss i en av de mange badstu-variantene og venta på terapautene. De kom og tok oss med til behandlingsrommet vi skulle være på mesteparten av dagen.

Først var det kroppsskrubb/peeling, tett etterfulgt av en herlig kroppsmassasje. Så gikk turen tilbake til bastdu-området der vi satt og kokte litt i en urtebastu. Egentlig skulle vi også i en nordisk sauna, men heldigvis for meg, som ikke er så fryktelig glad i slike varme greier, fikk vi velge selv hvor lenge vi skulle sitte i badstua. Etter urtebadstua hadde vi en liten pause, med frukt, ved bassenget – og så gikk turen til behandlingsrommet igjen.

Der fikk vi skrubb/peeling og massasje av hender of føtter, med fuktighetsgivende masker og kremer og greier. Da hender og føtter også var godt skrubba og myke var det en fasjonabelt sen lunsj; En mini-buffet bare til oss to, med masse deilig mat (hadde vært nok til 4 stykk). Da vi var passelig mette, kom terapautene og henta oss, og vi fikk ansiktsbehandlinger. På grunn av aldersforskjell, fikk vi også forskjellige ansiktsbehandlinger – mamma fikk en såkalt «gullbehandling» og jeg fikk en «champagnebehandling.»

Jeg lukter godt og har myk og fin hud over hele kroppen nå.
Både mamma og jeg var enige om at det godt kunne tenkes vi tok turen tilbake for en enkeltbehandling senere.

Ja, det er ganske dyrt, men herregud så deilig det var.

Om Sminke & Andre Jentegreier

Vi har alle vel alle dager der vi har lyst til å føle oss ekstra fine på et eller annet vis. Enten det gjelder å legge en fin makeup, eller ta på seg fine klær – eller ta en tur til nærmeste spa for en god dose avslapping og pleie.

Jeg bruker sminke hver dag. Det vil si hver dag jeg er på jobb. Men, klokka alt for tidlig på mårran er det sjelden jeg legger veldig mye flid i sminken. Det blir ofte litt eyeliner og mørk øyenskygge, samt mascara. Raskt og enkelt, med andre ord. Noen dager, slik som i dag, bruker jeg litt lenger tid på å sminke meg – og bruker gjerne også litt mer sminke enn hva jeg gjør til hverdags.

I morgen (Søndag) skal jeg ha en skikkelig jentedag. Mamma og jeg skal på spa – i 6 timer! Jeg fikk et gavekort på spa-dag av Samboerpusen til jul, og siden jeg ikke ville dra alene, kjøpte jeg tilsvarende spa-dag til mamma så vi kan dra sammen.

Jeg la spa-dagen til denne helga med vilje, slik at det på en måte ble en bursdagsfeiring, eller bursdagsgave til meg selv. To dager for tidlig, men det gjør ikke noe. Selve dagen blir feiret på jobb uansett, med kake.

Jeg tror det blir en herlig dag.

For en gangs skyld…

…skal jeg skrive noe positivt her på bloggen.

Det har vært mørkt her ei stund, fordi jeg har ikke hatt det så veldig bra selv i det siste. Heldigvis, er det slik at før eller siden går mørketida over, og det lysner litt. Tussmørket som har hengt over meg de siste tre ukene eller så er ikke så tett og mørkt lenger, det er ikke fullt så tåkete rundt meg på en måte.

Så hva kan jeg berette som er positivt, undres det kanskje. Vel, det har seg slik at selv om – hittil uten unntak – jeg ramler ned i tussmørket omtrent en måned før min egen bursdag, og mye på grunn av min egen bursdag, så har jeg bestemt meg for at den dagen skal bli ålreit i år. Fin, til og med.

Jeg har nevnt tidligere her på bloggen at jeg har blitt ganske dreven på det her med å late som når det gjelder nettopp bursdagen min – liksom være med på notene og la meg gratulere, trass i ønsker om at dagen skal passere i stillhet. En del av meg ønsker dette i denne omgang også, men erfaringsmessig veit jeg jo at dagen kan bli hyggelig og fin likevel. Derfor hører jeg ikke på den delen som bare vil gjemme seg under dyna og sove bort dagen i år.

Fake it til you make it, er det noe som heter – og det tror jeg faktisk er tilfelle mange ganger. Det blir som en selvoppfyllende profeti: Hvis jeg forteller meg selv at jeg skal ha en fin dag, og ta i mot gratulasjoner med takk, så vil jeg sannsynligvis også få en fin dag, og ikke føle meg (fullt så) uverdig gratulasjonene.

Det har mye med innstilling å gjøre. Hvis instillinga er positiv, vil også dagen bli en bra en. Jeg skal, må, vil ha en fin bursdag i år. Det har vært så mye anna dritt dette året at nå synes jeg faktisk jeg fortjener en dag som er min. Det er jaggu ikke verst!

Planen er å ha med kake på jobb – og ellers ta det som det kommer.