Knivsegg

Jeg har hatt noen dårlige dager i det siste – siden forrige utredningstime, egentlig. Vet ikke helt hva det kommer av, jeg tror kanskje huet mitt misliker måneden vi er i på generell basis. Den medfører så mye unødvendig stress og mas: Ting skal gjøres før jul på jobb, og så er det julegaver som skal kjøpes i overbefolka kjøpesentre (o skrekk…) og så er det det evinnelige spørsmålet hvor skal vi feire jul i år?

Jeg balanserer på en knivsegg – står og vipper på kanten. Tenker, funderer, vurderer – konsekvenser, reaksjoner.

En del av meg ønsker å bare la meg falle, koble ut og ikke bry meg om eller med noe. Sette livet på vent og bare eksistere uten å egentlig leve. Men, en annen del av meg nekter å la det skje – nekter å la tussmørket snike seg innpå. Denne delen av meg kjemper med nebb og klør.

Fight or flight…

Men jeg er sliten. Så fryktelig sliten. Hodet er tåkete av tankekaoset, tankene begynner å gå treigere. Føler meg tom innvendig. Alt for mange tanker, men greier ikke å fokusere på noen av dem. Det gnager på psyken. Jeg er stressa og urolig, angsten ulmer.

Samtidig er jeg også letta – jeg har fått to diagnoser nå, to svar, navn på to ting: Bipolar II lidelse og panikkangst lidelse. Hadde den siste utredningstimen i dag. Legen nevnte noe om et informasjonskurs for bipolar lidelse – og han skal søke meg inn på det, så vi får se.

Ellers har jeg tenkt å ta en prat med fastlegen min angående videre oppfølging. Håpet er at jeg skal bli henvist til en behandler, slik at jeg har noen fagfolk å prate med jevnlig. Men, jeg tar det som det kommer – som alt annet i livet.

Planen min er nå å finne ut hva som er lidelsen og hva som er meg, og så må jeg lage en slagplan – hvem gjør hva når ting går ene eller andre veien. Jeg tror selv det vil være nyttig, og det er mye sånt det kurset skal handle om også. Håper jeg får plass på det.

Som vi sier i Trøndelag: «Æ har trua.»

Lettelse

Del to av utredninga var i dag. Vi er ikke riktig ferdig ennå – del tre er på førstkommende onsdag. Men, vi har vel igrunnen sagt oss ferdig med utredning av bipolar nå, da. Del tre vil omhandle angsten.

Uansett – mistankene jeg har hatt blei bekrefta.

Lettelse.
Jepp – det er ordet: Lettelse.
Det var ikke bare innbilning, det var faktisk noe reelt. Det er faktisk noe reelt.

Det har et navn – og det betyr bare at jeg bør være litt mer på vakt hvis humøret snur. Følge litt med på hvor høyt eller lavt jeg er, med andre ord. Følge nøyere med enn hva jeg allerede har gjort de siste fem åra. Ta endringer i humør mer på alvor.

Jeg veit hva det er nå.
Jeg er ikke fullstendig gal – bare litt.

Utredning: Del I

Samboerpusen var snill og kjørte meg til Østmarka i morges. Trøtt i trynet fant jeg fram til riktig bygning, og slo ihjæl noen minutter med en sigarett ved inngangen. Etter å ha stumpa røyken i iskald snø trampa jeg opp trappa til andre etasje, til kontorene der Team Bipolar holder til. Døra var åpen, så jeg tusla inn og titta inn i ei åpen dør der det satt to stykker. Jeg fortalte dem hvorfor jeg var der, og ble bedt om å gå ut på gangen igjen, og vente der i det som veldig tydelig var et venterom.

Jaokei. Jeg takka pent og svinsa ut på venterommet.

Satt og glana på barneleker i ei hylle i et par minutter før legen kom og henta meg. En ung herremann – ikke veldig mye over 30 – kom til syne bak hylla. Håndhilsing og slike formaliteter unnagjort gikk vi inn til kontoret hans, hvor jeg parkerte stumpen i en skinnstol.

Og så var det hele i gang.

Jeg passa på å nevne angstanfallene, søknaden om utredning for angst, og avslaget på denne, ganske så kjapt, og det ble notert. Vi skal ta opp den tråden neste gang. Jeg fortalte litt om meg selv, og i korte trekk hvordan livet har vært så langt og jeg nevnte oppturer og nedturer.

Og så tegna jeg litt på et ark – en skjematisk fremstilling av hvor på skalaen jeg har vært i perioder av livet. Fikk høre at jeg var flink til å forklare, det vil si tegne og indikere – var visst ikke alle som hadde like klar formening om hvor på skalaen de har vært.

Dagens time bestod stort sett av et strukturert intervju. Legen spør – jeg svarer. Vi konsentrerte oss om nedturene i første omgang. Vi snakka i nesten halvanna time, alt i alt, men av en eller annen grunn var jeg ikke like sliten i hodet etter dagens time som jeg var etter psykolog-timene i sommer.

Da den første delen av intervjuet var ferdig, oppsummerte den unge herremannen det hele med følgende uttalelse: Ut i fra dette er det tydelig at du har hatt i hvert fall to klare depresjoner. Jeg skal ærlig innrømme at det føltes litt godt å høre en fagperson si det, for det må jo bety at det ikke bare er jeg som tror at jeg har vært deprimert. En fagperson mener at jeg har vært det, så da har jeg nok sannsynligvis vært det.

Vi avtalte ny time – allerede på tirsdag – da skal vi snakke om oppturene og angstanfallene. Mer intervju, vil jeg tro. Om det blir flere timer etter tirsdag vet jeg ikke ennå, men jeg ser allerede fram til Del II.

Skal bli godt å endelig få svar.

Om to uker…

…har jeg min første time for utredning av bipolar 2 lidelse.
Brevet kom i posten i dag.
Hadde forventa at det skulle stå mars neste år ellernoe, så jeg ble veldig positivt overrasket!

Hurra!
Er spent – skal innrømme det – på hva de finner ut.

Nå må jeg bare huske å nevne angstanfallene også, da…

Ja, for faen!

Bipolarklinikken Østmarka ringte.
Jeg skal få utredning.
Brevet om når og slikt kommer i posten innen 8. desember, kunne den hyggelige damen på telefonen fortelle meg.
Hun kunne dessverre ikke fortelle meg når utredninga vil bli, men det går greit.

Ventetid tåler jeg, det går bra – i hvert fall nå, som jeg veit at det blir utredning.

Lønner seg tydeligvis å være litt frampå og utolmodig. Jeg sendte de en forsiktig epost forleden der jeg lurte på om de hadde mottatt henvisninga fra fastlegen min, og hvor lenge jeg eventuelt burde belage meg på å vente på svar i saken.

Det blir!
Fyfaen så letta jeg er nå.

Et godt tegn?

Jeg har ennå ikke fått noe brev fra Bipolarklinikken (Østmarka) om utredning.

Sist gang jeg ba om utredning – den gang for angst – kom brevet, det vil si avslaget, omtrent to uker seinere. Det var et generisk brev, innøvde fraser og argumenter. Rask ekspedering, raskt svar, raskt avslag.

Nå er det gått omtrent tre uker siden jeg var hos legen med uttalelsen fra psykologen i hånda, og jeg har som sagt ennå ikke fått noe brev. Er like spent hver dag når jeg åpner postkassa. Vil jeg få brevet jeg venter på i dag?

Jeg undres – er dette et godt tegn?
Tar det lenger tid nå fordi de skal godkjenne søknaden denne gangen?
Er det fordi de må finne ledig tid og ledig behandler?
Kan jeg tillate meg selv å håpe?
Tro?
Vite?

Jeg velger å tro at det kan være et bra tegn.

Hodet over vannet

Det er i dag det begynner: Utredningseventyret.
Min søken etter å få svar.

Som jeg har sagt oppatt og oppatt-att her på bloggen så handler det mye om kunnskap og forståelse for min del, det her. Grunnen til at jeg ønsker å utredes er at jeg misliker intenst å svime rundt i ei tåke av uvitenhet – veit ikke hva det er – men noe er det. Det er også ei greie som har fôra angsten til tider, uvitenheten – uroligheten. Og siden jeg er et rimelig oppegående menneske, så har jeg også fattet en viss mistanke når humøret mitt svinger som det gjør, så jeg har holdt et øye med «opp» og «ned» de siste 5-10 åra – hatt i bakhodet at jeg bør bite meg merke i om jeg drukner i kvikksand eller flyr over skyene.

Snikende depresjon, skjult hypomani.

I disse dager kan jeg vel sies å være normal. Og etter at jeg slutta å knaske p-piller har angsten holdt seg på avstand. Deilig. Men, jeg fikk tross alt det første – verste – angstanfallet før jeg begynte på p-pillene, så jeg har jo ingen garanti for at den holder seg unna. Nyter det mens jeg kan.

Jeg jobber med å holde hodet over vannet. Så lenge jeg makter.

Så, i dag var dagen: Legetime og prat om henvisning til utredning for bipolar 2 lidelse. Med uttalelsen fra psykologen i hånda. Fastlegen skjønte fort hva detta dreide seg om etter litt samtale og spørsmål/svar. Henvisning blir skrevet og sendt til de rette instanser. Nå må jeg bare vente på respons fra disse instansene.