Svein

Svein2013

I lys av nylig forlovelse tenkte jeg at det var på sin plass å fortelle historien om han jeg skal gifte meg med: Svein.

Det hele begynte i 2002, da Svein var en tur nordover til Trøndelagen for å hjelpe min daværende kjæreste og vår felles venn med nettilgang på et dataparty. Jeg husker – såvidt – at jeg hilste på en høy kjekk fyr med blå øyne som snakka Østlandsk. Det var Svein. Ikke så veldig lenge etter dette datapartyet kom vi i snakk på IRC (oldtidens chatteprogram, red.anm.) og vi har holdt kontakten bortimot daglig via dette, og MSN (tilsvarende chattedinosaur, red.anm.) siden da.

I årene som fulgte ble jeg mer og mer glad i denne kjekkasen jeg hadde hilst på. Men – jeg trodde ikke at han var interessert i meg, så jeg … holdt kjeft – livredd for å miste ham som venn også. Svein var alltid den jeg kunne «gå til» (i overført betydning) når verden hata meg, og jeg ville for alt i verden ikke risikere at den personen forsvant ut av livet mitt.

Dessuten kjente jeg ikke helt igjen de følelsene som kom snikende innpå meg når det gjaldt ham, de var annerledes, tryggere, ikke fullt så mye berg-og-dalbane som andre ‘forelskelser’ jeg har hatt. Jeg var rett og slett ikke helt klar over at jeg var i ferd med å falle – hardt – for denna Østlendingen, før jeg innså det nesten ti år etter datapartyet i 2002.

Høsten 2011 og fram mot Nyttår prata Svein og jeg mer og mer sammen, og etter litt om og men fikk vi begge uttrykt at vi var glade i hverandre på et annet nivå enn «bare» som venner. Etterhvert som praten gikk kom det fram at vi hadde utviklet følelser for hverandre over tid, men at vi begge trodde at den andre ikke var interessert. Vi satt på hver vår kant av landet, jeg i Trøndelagen og han på Østlandet, i flere år uten å si noe i frykt for å miste hverandre som venner.

Da det ble klart at jobben min i Trøndelagen ikke kom til å fortsette, så jeg mitt snitt til å flytte derfra – til Østlandet – til Svein. I Januar i fjor møtte jeg ham igjen for første gang på ti år. Jeg var helt skjelven da jeg sjangla av flyet og fant den høye kjekke fyren i folkemengden. I det øyeblikket jeg ga ham en klem visste jeg hvor detta ville gå. Jeg var hans.

Ringer
Et par måneder seinere flytta jeg sørover, til Lillestrøm, sammen med Svein. Og nå, ett år etter, er vi forlova. Det var jeg som fridde til ham, i feberrus og med angst oppetter ørene mens jeg var innlagt på Ahus. Han svarte ‘ja’ før han registrerte hva han faktisk hadde svart på – men har ikke gitt uttrykk for å angre ennå… ;)

Jeg skal gifte meg med min beste venn, han jeg elsker og vil bli gammel med, han som forstår meg, han som lar meg begrave trynet i skjorta si og kline den til med mascaratårer når jeg har dårlige dager, han som roer meg ned når jeg har angstanfall, og han som alltid er der for meg. Jeg håper jeg greier å være der for ham.

Teksten på ringene våre er «Amor Vincit Omnia» – latinsk for «Kjærlighet overvinner alt» – skrevet på Futhark.

Sosialisering

Det siste året har jeg vært pinlig lite sosial av meg. Har sett meg litt lei på det der, og har begynt å snu trenden såvidt det er. Egentlig er jeg jo en rimelig sosial person, men siden panikkangsten kom har jeg hatt visse problemer med å befinne meg på «ukjent farvann» for å bruke en go’ gammal klisjé.

På Kontoret for noen uker siden hadde vi en liten spontan grillfest på parkeringsplassen utenfor bygget. I løpet av den grillfesten blei det en del snakk om rugby. Ja, riktig – den der rare sporten med den rare ballen. En av kollegaene hadde flytta inn i ny leilighet noen måneder tidligere, men ennå ikke hatt noe form for innflytningsfest eller besøk. Dette synes vi andre at han burde fikse på, så da blei det slik.

For noen dager siden kom det ramlende inn en e-post til noen få utvalgte, deriblandt meg, der tittelen lød «Rugby». Det var nemlig finale i Super Rugby XV i går (lørdag), og vi heldige utvalgte var invitert til nevnte kollega med relativt ny leilighet for å se denne. Jeg, som har sett en rugbykamp tidligere, og er fascinert av denne rare sporten, hoppa jo selvsagt på sjansen til å se en hel kamp med muligheter for å stille dumme spørsmål: Kollegaen spiller nemlig rugby sjæl. Kjekt!

Klokka elleve svinsa jeg ned til bussen med en bærepose full av grillmat og et par bokser Guinness. En snau halvtime seinere satt vi heldige utvalgte, og vertskapet, benka foran TVn med live nettstream fra Australia. Etter en del forklaring fra vertens side har man nå en større forståelse for hva som egentlig foregår i de 80 minuttene en rugbykamp varer. Heldigvis hadde jeg fått en del forklaring sist gang jeg så en kamp også, så skjønte mesteparten av det som foregikk på banen.

Jeg storkoste meg!

Det var veldig befriende og betryggende å være sosial på den måten igjen: God mat, god øl, godt selskap – goodtimes! Dessuten synes jeg at rugby er mye mer interessant å se på enn «vanlig» fotball – det skjer mer ting på banen, rett og slett, og det hele er nytt og litt fremmed – og det er jo spennende i seg sjæl.

Så nå krysser jeg bare fingra for at når verdensmesterskapet starter i september er verten interessert i å gjenta suksessen.

Semper Fi

Semper Fi – eller Semper Fidelis (latin) – er mottoet til United States Marine Corps (USMC). Det betyr «alltid trofast».

Jeg har en bestevenn. Jeg liker i hvert fall å tro at jeg kan kalle ham en bestevenn. En bestevenn jeg aldri har møtt. Det høres kanskje litt rart ut, men det er sant. Han bor i USA, ganske nære der jeg bodde selv det året jeg var der. Vi kan snakke om alt mulig, og vi forstår hverandre. Dessuten har han en del erfaring med diagnosene mine – så han skjønner hva jeg mener når jeg babler ivei. Sånt er godt å ha. Noen som skjønner greia.

Grunnen til at jeg nevner «Semper Fi» og USMC er at denne vennen er på vei inn der, og jeg hjelper ham med det så godt jeg kan. Moralsk støtte, kan man si. Uansett – det er godt å ha slike folk i livet sitt; folk en kan ringe til midt på natta (norsk tid) når man trenger å fokusere tankene på noe anna enn angstmonsteret, folk som forstår.

OORAH!

Calm Under the Waves

Tittelen er fra sangen «Sullen Girl» av Fiona Apple – en av mine yndlingssanger.

Bursdagen min i går ble en bra dag. Jeg var innstilt på at dette skulle være en bra dag, jeg skulle takke pent for gratulasjoner, og jeg skulle ikke oppføre meg som en trassig unge (slik jeg har gjort tidligere år).

Selv om det å takke for gratulasjoner er noe fjernt for meg ennå, så var det veldig hyggelig å få dem. Jeg har funni ut et triks for det der, nemlig: Ha med kake på jobb. Gratulasjonene folk kommer med blir fort kombinert med takk for kake, og kaka har jeg jo laga til dem, så det blir litt lettere å erkjenne konseptet og også takke pent for gratulasjonen.

Kaka må forøvrig ha falt i smak. Den forsvant på snaue 10 minutter! Og ja – det at de fikk Ole Brumm eller Disney Princess papptallerkner og servietter til Hello Kitty-kaka ble også kommentert. Jeg er jo tross alt bare barnet ennå. Tjueseks, liksom – ingenting.

Og jeg fikk kjempekoselig besøk på jobb. En jeg ble kjent med da jeg bodde i kollektiv for et par år siden. Han er en venn av den gjengen jeg bodde med, og var av og til på besøk og på fester og slikt. Etter ei stund mista man litt kontakten, noe som er veldig synd, synes jeg da – men vi tok opp tråden igjen nylig og fant ut at vi har mer til felles enn vi trodde i utgangspunktet. Sånt er alltid morsomt. Flere gærninger som meg liksom!:D

Så, siden han studerer der jeg jobber inviterte jeg ham på kake i går. Det var kjempekoselig å se ham igjen – håper virkelig vi kan gjenta slike sammenkomster.

Det var også en og annen mørk sky i horisonten i går, da.
Angst.
Ikke veldig mye, og ikke veldig kraftig, men akkurat nok til at det var ubehagelig ei stund.

Men, jeg tror jeg nå har greid å sette fingeren på en mulig trigger! Og det er faktisk veldig, veldig positivt – fordi da veit jeg hva som kan gjøre meg dårlig, og kan tute på med mottiltak for å bedre situasjonen tidligere enn hva jeg har greid hittil.

Det vil si at jeg potensiellt kan stoppe, eller tøyle, angstanfallet bedre – så fremt jeg trigges av det samme – ved en senere anledning. Vil jo helst ikke ha angstanfall i det hele tatt, selvsagt, men dette er bedre enn ingenting. Jeg er faktisk glad for at uroen kom snikende i går, nettopp av denne grunnen.

And there’s too
Much going on
But it’s calm under the waves
In the blue of my oblivion

Det er litt sånn det føles.

Angsten skyller innover meg i bølger, men under den er det rolig – man veit at angsten ikke er farlig, selv om det kan være vanskelig å innse det akkurat der og da når bølgene bryter mot land og alt er bare kaos. Hvis man bare greier å dukke hodet under, under bølgene, under alt – der vannet er rolig og pakker deg inn – der man kan senke skuldrene og vite at bølgene stilner snart, og man er tross alt nære land.

Dukk ned dit og la angsten rase på overflata.
Det går bra – det går over.
Bølgene stilner etterhvert, og du kan svømme inn til land om litt.

Det går over.

Cafétur

Jeg har vært på café i byen med Nerve. Hjalp henne med å registrere domene til bloggen sin, og fikse litt på utseende på den. Så nå må dere oppdatere linkene deres! Den nye adressa til bloggen hennes er: nerveblogger.net.

Det var skikkelig koselig å se henne igjen.
Håper det kan bli mange slike turer framover, og gjerne litt oftere enn hva det har vært hittil.
Er også et par andre medbloggere her i byen jeg håper å få møtt etterhvert.

Jeg hadde glemt å ha med iPod til bussturen hjem, og jeg hadde glemt øretelefoner til iPhonen min i tillegg, så jeg kapitulerte. Svinsa innom en butikk på veien og kjøpte et headset slik at jeg kunne høre på musikk fra iPhonen (iPod-delen av den) i det minste. Headset er alltids kjekt å ha – det gamle har begynt å få kraftig krøll på ledningen, så det er litt ekkelt å ha på.

Jeg har ikke så veldig mye i mot å ta bussen, men helst skal jeg ha musikk på ørene når jeg gjør nettopp det.

I går fortalte jeg en kompis på jobb om hva som foregår for tida, og om denne bloggen. Jeg har kjent ham siden jeg var 14-15 år og hadde sommerjobb der, og i tillegg er han verneombud for avdelinga jeg jobber for. Han er trygg, med andre ord. Litt avhengig av personen det gjelder forteller jeg om ting med større og mindre grad av detalj, trygge folk får vite alt – hvis de vil.

Da jeg hadde fortalt og forklart sa han at jeg måtte bare si i fra om det var noe han kunne gjøre. Han har levd noen år lenger enn meg, og vært ute ei vinternatt før, så han hadde kanskje noen tips å komme med. Det er utrolig godt å vite at man har allierte på jobb på den måten – noen som vet.

Jeg var tydeligvis rimelig sliten etter arbeidsuka i går kveld – gikk og la meg klokka halv ti(!). Sov i tolv timer og var faenmeg like trøtt da jeg våkna i dag. Tok med meg jobbPCen hjem denne helga også, så får vi se om jeg gidder å jobbe litt.

Videre har jeg fått hjemmelekse av Muriel som jeg jobber med (innlegg kommer). Hun er så snill. Har det ikke helt greit selv for tida, men likevel trår hun til og vil hjelpe meg her jeg fjaser rundt i tussmørket. Hun har jo litt mer erfaring enn meg på området, og jeg tar i mot all hjelp og gode råd med takk.