Oppsummering: September

Summa Sumarum:
* Var hos legen og ba om utredning, med uttalelsen fra psykologen i hånda.
* Nabohuset brant
* Jeg ble meg selv igjen
* Og så kom nederlaget og påfølgende tussmørke

Opptur & Gla’greier:
* Bror min og familien kom på besøk
* Samboerpusen – alltid.

Nedtur & Kjipe greier:
* Nederlaget
* Tussmørket

Følelser & sånn:
* Angst
* Nedstemthet / tristhet
* Sliten og trøtt
* Mestringsfølelse (organisering av seminar nesten helt alene)

Utfordringer:
* Seminarorganisering
* Angstanfall

Å se fram til neste måned:
* Håper på svar fra Bipolarklinikken

Tussmørke

Jeg kjenner meg igjen – jeg har vært her før.

I dette ubestemmelige tussmørket, i dette som gnager i bakhodet, i dette som aldri gir meg fred – i dette som på merkelig vis føles trygt og kjent. Jeg forstår det ikke helt selv. Jeg føler meg normal. Jeg føler meg sånn som jeg stort sett alltid har følt meg. Tussmørket kommer sneglende, så sakte at det ikke merkes før jeg er pakka inn i det, før jeg er her.

Informasjonen under er skamløst sakset herfra.

Definisjon av depresjon
Tilstanden skal ha vart i minst 2 uker og den skal ikke være et direkte resultat av kroppslig sykdom eller rusmisbruk. Du skal ha minst to hovedsymptomer:
* Depressivt stemningsleie
* Interesse- og gledesløshet
* Energitap eller økt trettbarhet

Andre symptomer kan være:
* Redusert konsentrasjon og oppmerksomhet
* Redusert selvfølelse og selvtillit
* Skyldfølelse og mindreverdighetsfølelse
* Triste og pessimistiske tanker om fremtiden
* Planer om, eller utføring av, selvskade eller selvmord
* Søvnforstyrrelse
* Redusert eller endret appetitt

Mild depresjon
Du har to hovedsymptomer og minst to andre symptomer. Ingen symptomer har alvorlig grad. Du kan vanligvis fungere med noen vansker sosialt eller i arbeid.

Moderat depresjon
Du har to hovedsymptomer og minst fire andre symptomer. Flere symptomer har alvorlig grad. Du fungerer vanligvis ikke sosialt eller i arbeid.

Alvorlig depresjon
Du har alle tre hovedsymptomene og minst seks andre symptomer. Flere symptomer har svært alvorlig grad. Du kan ikke fungere sosialt eller i arbeid, og har ofte problemer med daglige personlige gjøremål.

Dystymi
Det er en tilstand med vedvarende senket stemningsleie av flere års varighet. Enkeltepisodene er ikke tilstrekkelig alvorlige eller langvarige til å tilfredsstille kriteriene for diagnosen mild, moderat eller alvorlig tilbakevendende depressiv lidelse.

Men jeg er jo ikke deprimert?
Jeg er sånn jeg pleier å være?
Jeg er i det trygge, kjente tussmørket der jeg føler meg hjemme.

Ifølge denne testen scorer jeg høyt nok til å kreve samtaleterapi og medisinering – den sier jeg er et sted mellom moderat og alvorlig depresjon – men jeg er jo ikke deprimert? Eller – er jeg det? Er dette – dette trygge, kjente tussmørket – det som kalles depresjon?

Jeg kan med rimelig høy grad av sikkerhet påstå at jeg ikke er så langt nede her og nå som jeg var etter nederlaget for litt siden. langt nede som jeg var den dagen er jeg sjelden, så jeg har lettere for å identifisere følelsen. Ironisk nok er det lettere å se det beksvarte mørket, enn dette tussmørket. Skal dog nevnes at jeg har vært litt mørkere til sinns siden den dagen, og det har ikke sluppet helt taket ennå.

Så, her er jeg. Godt pakket inn i ei tåke av tussmørke. Og litt usikker på hvor dette bærer hen.

Jobbhelg & Besøk

Nå har det vært litt stille et øyeblikk her på bloggen.

Jeg har rett og slett ikke hatt så mye å melde – det har ikke skjedd fryktelig mye her i gard’n siden sist, må jeg innrømme. Venter fremdeles på svar fra Bipolarklinikken, velger fremdeles å tro at det tar tid fordi de har tenkt å godkjenne den, de må finne behandler, og tid, og, og, og…

I helga som var tok jeg med jobbPCen min og ei lang «to do»-liste med hjem. Fikk gjort unna ganske mye ting som har hengt over huet på meg de siste par ukene, faktisk. Var ganske behagelig å starte jobbuka uten masse stress og styr på grunn av ting man skulle ha gjort forrige uke.

På søndag kom foreldra mine og bror min med familie på besøk. Til min store skrekk fikk jeg plassert min sju måneder gamle nevø på fanget. Små unger gir meg noia – jeg blir anspent og utrygg når de er så små at de ikke kan si ifra selv om hvor det gjør vondt når de griner. Jeg overlevde, da. Det gjorde nevøen min også, forøvrig. Han var sliten og trøtt, og ville tilbake til mammaen sin rimelig kjapt – heldigvis.

- kan forøvrig også melde at man har somatiske forkjølasymptomer, og det gjør meg skikkelig skuffa over egen kropp.

Ambigram

For litt siden kjøpte jeg denne ringen til meg selv. Jeg hadde sett den i en butikk her i byen, men de hadde ikke min størrelse. Så fant jeg den på en nettbutikk som tilbød levering til Norge, og da var det ingen tvil – måtte jo ha den. Vanligvis bruker jeg ikke så mye smykker, eller ringer, men i det siste har jeg brukt denne ringen og et smykke (svart ankh) en god del, det vil si hver dag.


Jeg liker ringen veldig godt, må jeg si – den er veldig beskrivende, synes jeg. Alt etter hvilken vei du leser ordet, står det life og death. En slik effekt kalles et asymmetrisk ambigram. Stilige greier. Ringen og ankhen, et Egyptisk hieroglyf som betyr «evig liv» – brukes også i sammenheng med døden, når den avbildes sammen med Anubis, gjenspeiler en tanke jeg har hatt lenge: Livet og døden er to sider av samme sak.

En kan ikke leve uten å dø – en kan ikke dø uten å ha levd…

Fine ord om livet og døden
Live as if you were to die tomorrow. Learn as if you were to live forever.
~Gandhi

To himself everyone is immortal; he may know that he is going to die, but he can never know that he is dead.
~Samuel Butler

The fear of death follows from the fear of life. A man who lives fully is prepared to die at any time.
~Mark Twain

Some people are so afraid to die that they never begin to live.
~Henry Van Dyke

He who doesn’t fear death dies only once.
~Giovanni Falcone

While I thought that I was learning how to live, I have been learning how to die.
~Leonardo Da Vinci

Et godt tegn?

Jeg har ennå ikke fått noe brev fra Bipolarklinikken (Østmarka) om utredning.

Sist gang jeg ba om utredning – den gang for angst – kom brevet, det vil si avslaget, omtrent to uker seinere. Det var et generisk brev, innøvde fraser og argumenter. Rask ekspedering, raskt svar, raskt avslag.

Nå er det gått omtrent tre uker siden jeg var hos legen med uttalelsen fra psykologen i hånda, og jeg har som sagt ennå ikke fått noe brev. Er like spent hver dag når jeg åpner postkassa. Vil jeg få brevet jeg venter på i dag?

Jeg undres – er dette et godt tegn?
Tar det lenger tid nå fordi de skal godkjenne søknaden denne gangen?
Er det fordi de må finne ledig tid og ledig behandler?
Kan jeg tillate meg selv å håpe?
Tro?
Vite?

Jeg velger å tro at det kan være et bra tegn.

Bursdag

Jeg har bursdag om ikke veldig lenge, og tradisjonen tro har jeg en runde med mørke tanker og jævelskap ca en måned i forveien, altså i disse dager som det så fint heter.

Jeg har egentlig aldri vært særlig fan av min egen bursdag, men ideen slo meg etter jeg ble spurt om jeg kanskje kunne ha en sesongrelatert type syklus – vinterdepresjon – kan det være forklaringen på hvorfor jeg går i hi fra en måned før bursdagen min, til omtrent en måned etter?

Selv tviler jeg litt på at det er høsten og vinteren som gjør dette, men bursdagen min mer spesifikt; Jeg blir nemlig deppa om sommeren. Det skjer gjerne rundt slutten av mai, temperaturen stiger og humøret mitt synker – er som om de to er en omvendt proposjonal verdi av hverandre. Når sommeren er på hell, og temperaturen synker, stiger vanligvis humøret mitt igjen.

Greia er at jeg aldri helt har følt meg komfortabel når det gjelder min egen bursdag. Barnebursdager (før fylte 10 år eller så) var greit, men etter det – etter jeg begynte å tenke og forstå hva en bursdag egentlig er har jeg ikke følt meg særlig komfortabel med konseptet. Andres bursdager feirer jeg gjerne, venner, kjente og kjære skal feires – de fortjener en dag dedikert til seg. Jeg og min bursdag derimot er bare en dag som jeg helst ser passerer i stillhet.

Mye av det bunner ut i mindreverdighet hos meg. Tror jeg, da. Altså, det er snakk om en helt vanlig dag som tilfeldigvis også er den dagen jeg blei født på for så og så mange år siden – jeg har ikke gjort noe som tilsier at jeg bør feires på akkurat den dagen. Det er snarere en feiring av foreldrene mine og hvordan de kalkulerte seg fram til mitt første møte med omverdnen.

Hos meg handler det altså ikke om det å bli eldre. For det har jeg ingenting i mot. Det er ikke derfor jeg misliker bursdagen min slik jeg gjør, og går i hi på denne tiden. Jeg vil bare ikke ha oppmerksomhet som ikke er berettiget. I mitt hode er ikke bursdagen min en berettiget oppmerksomhetsgrunn. Å endelig få seg jobb etter flere år uten, det er en berettiget grunn til oppmerksomhet og gratulasjoner – for å illustrere hva jeg mener.

Jeg føler ikke at jeg fortjener noe ståhei på bursdagen min, jeg har jo ikke gjort noe spesielt, jeg har bare levd enda et år. Og dette er ikke noe som er nytt av året. Åneida. Det året jeg fylte 13 begynte det. Da jeg fylte 10 år kom hele klassen i selskapet, og det gikk vel tålelig greit – jeg husker ærlig talt ikke så mye av det der. Den 11. bursdagen min husker jeg ikke i det hele tatt, og den 12. var spesiell fordi vi bodde i USA det året. Fra og med den 13. orka jeg ikke bry meg mer – skjønte ikke helt vitsen.

Kaka jeg vanligvis lager

De siste 2-3 årene har jeg blitt veldig flink til å late som. Har hatt selskap, og faktisk hatt det koselig. Jeg har bakt Hello Kitty-kake og tatt med på jobb, og har måttet takle oppmerksomheten jeg får. Men jeg har vokta meg vel for å kalle det feiring av min egen bursdag. Det skal jeg ikke ha noe av. Ikke feiring av meg, ikke feiring av dagen jeg blei født på, ingenting. Selv om jeg kan klistre på meg et (evig falskt) smil på selve dagen og late som om jeg er verdig all oppmerksomheten, så er det ikke dermed sagt at toppetasjen er enig i akkurat det. Snarere tvert i mot.

Det er et konfliktfylt kaos det der.

De litt frynsete sosiale antennene mine forteller meg at jeg skal smile, og nikke, og si tusen takk når noen ønsker meg gratulerer med bursdagen min. Samtidig lurer jeg på hvorfor i heiteste jeg blir gratulert med en helt vanlig dag og i stor grad føler jeg skyld – ja, jeg tror skyld er det beste ordet. Skyldfølelse. Jeg får gratulasjoner for noe jeg ikke kan noe for. Gratulasjoner jeg ikke skal ha.

Så hva gjør man da? Man snor seg unna.
- «Når har du bursdag?»
- «På høsten…»

Sliten

Jeg er sliten. Jeg har vært sliten siden torsdag. Det er tydelig at slike ting tar på, både i fysisk og psykisk forstand – adrenalinet pumper og tankene raser. En blir sliten av sånt. For ikke å snakke om etterpå, når selve anfallet har roa seg en del, og man sitter igjen med de mørke tankene, røde hovne øyne fulle av tårer og hodepine; og man sovner i ren og skjær utmattelse av alt sammen.

Skrev epost til psykologen på torsdag også, da den verste stormen hadde stilna. En liten statusrapport, kalte jeg det. Fortalte om angstanfallene jeg har hatt siden forrige psykologtime, og selvsagt om anfallet på torsdag, og jeg uttrykte bekymring for å være på vei ned i kvikksanda.

Tanken bak eposten var å eventuelt supplere journalen min, men slik ble det altså da ikke. Jeg fikk ingen ny time sist jeg var hos psykologen, men jeg forsikra meg om at jeg har muligheten til å ringe og bestille time hvis behovet skulle melde seg. På grunn av dette anses min utredning/behandling hos denne psykologen for avsluttet, og derfor er også journalen avsluttet – ergo blir ikke eposten jeg sendte journalført. Men, psykologen råda meg til å ta vare på den uansett, fordi den kan være til hjelp for videre utredning og behandling.

Videre kunne psykologen meddele at det ser ut til at jeg burde henvises til behandling av angst og at dette er mer presserende enn utredninga for bipolar jeg går og venter på. Men, siden jeg har fått avslag på utredningssøknaden på angst for ikke så veldig lenge siden, var det like greit å vente til jeg får time til utredning for bipolar og så ta opp dette med angst der.

Fikk også en bokanbefaling: «Trange rom og åpne plasser» av Berge og Repål. Den skal visst være veldig bra i beskrivelse av hvordan angsten kommer og hva man kan gjøre for å bekjempe anfallene. Bestilte den så fort jeg hadde lest eposten fra psykologen.

Noen som har lest den?

Hva loggføring angår er jeg allerede godt i gang. Jeg har ei epikrisebok – ei sånn ukeplanleggerbok – der jeg loggfører alt mulig helserelatert (det fysiske og psykiske henger jo sammen, så det kan være greit å samle alt på ett sted), og dette har jeg gjort siden omtrent da jeg starta denne bloggen.

I denne boka har jeg også et par skalaer jeg opererer med: En for angst og angstanfall, og en for humørsvingninger. I det siste har jeg ikke vært så veldig flink til å loggføre, da – jeg har notert angstanfall og om det var et moderat eller kraftig et de dagene det gjelder, og prøvd å notere tydelige endringer i humør. Funderer på om jeg skal ordne en slags humørdagbok på bloggen også. En kalender ellernoe der man kan notere slikt.

Uansett – det går bedre nå, selv om jeg ennå er ganske gåen i topplokket og tankekaoset herjer fortsatt.

Nederlaget

Det måtte jo skje.

Dagen måtte komme før eller siden – den dagen der jeg kapitulerer helt og drar hjem fra jobb midt oppi et angstanfall. Jeg er fryktelig glad for at jeg har vært åpen og ærlig om det som foregår nå, gjorde det så mye enklere å forklare hvorfor jeg følte jeg måtte hjem. De forstod, de ønska meg god bedring og ba meg om å ta vare på meg selv.

Tro meg, jeg prøvde – jeg prøvde i nesten en time før jeg ikke makta mer, jeg greide ikke å roe ned – greide ikke å stoppe det. Det balla på seg, for mye for fort. Jeg makta ikke å presse meg igjennom de fire siste timene på jobb. Hele seansen pågikk i bortimot to timer. Og jeg var redd – skikkelig, ordentlig redd. Jeg satt sammenkrølla på sofaen med knærne oppunder haka og rista av redsel mens jeg grein og grein og heiv etter pusten.

Tankekaos av den mørke sorten.

Fastlegen min mumla noe om at angstanfall kan være et symptom på påbegynnende depresjon, så nå er jeg naturlig nok litt obs på dette. Etter at jeg greide å roe angstanfallet såpass at det er på et tålelig nivå, det vil si, jeg sitter ikke og rister lenger og er vettaskremt, begynte jeg å grine. Masse. Utslitt og ennå urolig – orka ikke å prøve å holde tårene tilbake, ville ikke ha nytta uansett.

Så, spørsmålet er – er jeg?
Er jeg på vei ned i kvikksanda og mørket?

Flink Pike

Jeg liker å tro at jeg er flink – i jobbsammenheng, i det minste. Jeg er fryktelig glad i jobben min og prøver å gjøre mitt beste hver dag. Og – det hender jo at jeg får skryt for det jeg gjør, og det er en god følelse. Alle liker jo å få skryt, å få høre at man gjør noe bra, at man gjør noe riktig, at man er ettertraktet i en eller annen sammenheng.

Det hender at det er litt hektisk også – noe jeg synes er gøy, selv om det kan gjøre meg sliten noen dager. I går var en sånn dag. En dag der jeg kommer hjem fra jobb og kræsjer i sofakroken og nesten sovner – noe jeg vanligvis ikke gjør på dagtid.

Hovedgrunnen til at jeg blei sliten i går var den siste innspurten i organiseringa av todagers-seminaret som pågår nå i regi av jobben min. Jeg har organisert det mer eller mindre alene, ordnet med nesten alt selv, og det er jeg som er til stede på seminaret for å ta eventuelle ting som kommer opp. Det er første gang jeg har organisert noe så og si aleine, og det er første gang jeg sitter med ansvaret for et slikt seminar. Jeg har hjulpet til på en del seminar og konferanser tidligere, men dette er første gang jeg gjør mesteparten alene.

Det er spennende, og lærerikt, og jeg vil så gjerne gjøre det riktig.

Jeg har gjort noe riktig, da. Jeg har allerede fått skryt, både fra seminarsjefen, deltakerne, og fra personalet ved kurs- og konferansesenteret på hotellet der seminaret holdes.

Ellers kan jeg nevne at angstmonsteret ennå viser seg fra tid til annen – som nå. Urolighet og angstanfall er tydeligvis noe jeg bare må bli vant med…