Svein

by

5

Svein2013

I lys av nylig forlovelse tenkte jeg at det var på sin plass å fortelle historien om han jeg skal gifte meg med: Svein.

Det hele begynte i 2002, da Svein var en tur nordover til Trøndelagen for å hjelpe min daværende kjæreste og vår felles venn med nettilgang på et dataparty. Jeg husker – såvidt – at jeg hilste på en høy kjekk fyr med blå øyne som snakka Østlandsk. Det var Svein. Ikke så veldig lenge etter dette datapartyet kom vi i snakk på IRC (oldtidens chatteprogram, red.anm.) og vi har holdt kontakten bortimot daglig via dette, og MSN (tilsvarende chattedinosaur, red.anm.) siden da.

I årene som fulgte ble jeg mer og mer glad i denne kjekkasen jeg hadde hilst på. Men – jeg trodde ikke at han var interessert i meg, så jeg … holdt kjeft – livredd for å miste ham som venn også. Svein var alltid den jeg kunne “gå til” (i overført betydning) når verden hata meg, og jeg ville for alt i verden ikke risikere at den personen forsvant ut av livet mitt.

Dessuten kjente jeg ikke helt igjen de følelsene som kom snikende innpå meg når det gjaldt ham, de var annerledes, tryggere, ikke fullt så mye berg-og-dalbane som andre ‘forelskelser’ jeg har hatt. Jeg var rett og slett ikke helt klar over at jeg var i ferd med å falle – hardt – for denna Østlendingen, før jeg innså det nesten ti år etter datapartyet i 2002.

Høsten 2011 og fram mot Nyttår prata Svein og jeg mer og mer sammen, og etter litt om og men fikk vi begge uttrykt at vi var glade i hverandre på et annet nivå enn “bare” som venner. Etterhvert som praten gikk kom det fram at vi hadde utviklet følelser for hverandre over tid, men at vi begge trodde at den andre ikke var interessert. Vi satt på hver vår kant av landet, jeg i Trøndelagen og han på Østlandet, i flere år uten å si noe i frykt for å miste hverandre som venner.

Da det ble klart at jobben min i Trøndelagen ikke kom til å fortsette, så jeg mitt snitt til å flytte derfra – til Østlandet – til Svein. I Januar i fjor møtte jeg ham igjen for første gang på ti år. Jeg var helt skjelven da jeg sjangla av flyet og fant den høye kjekke fyren i folkemengden. I det øyeblikket jeg ga ham en klem visste jeg hvor detta ville gå. Jeg var hans.

Ringer
Et par måneder seinere flytta jeg sørover, til Lillestrøm, sammen med Svein. Og nå, ett år etter, er vi forlova. Det var jeg som fridde til ham, i feberrus og med angst oppetter ørene mens jeg var innlagt på Ahus. Han svarte ‘ja’ før han registrerte hva han faktisk hadde svart på – men har ikke gitt uttrykk for å angre ennå… ;)

Jeg skal gifte meg med min beste venn, han jeg elsker og vil bli gammel med, han som forstår meg, han som lar meg begrave trynet i skjorta si og kline den til med mascaratårer når jeg har dårlige dager, han som roer meg ned når jeg har angstanfall, og han som alltid er der for meg. Jeg håper jeg greier å være der for ham.

Teksten på ringene våre er “Amor Vincit Omnia” – latinsk for “Kjærlighet overvinner alt” – skrevet på Futhark.

Om Sykehusangst

by

6

Siden forrige innlegg har det skjedd en del.

For å oppsummere litt, og forklare situasjonen: På tirsdag var jeg på Ahus og hadde en kikkhullsoperasjon, på onsdag fikk jeg høy feber og var innom Ahus en gang til fordi man var redd for å ha pådratt seg en infeksjon. Samme kveld ble jeg satt på antibiotikakur for å ta sjiten.

Det hjalp i et par dager, men så begynte feberen min å stige igjen på lørdag. Vi var i tvil, så vi ringte Ahus og spurte hva de syntes om saken. Long story short – jeg ble lagt inn lørdag kveld. Jeg var – om mulig – ennå mer uttafor og livredd enn jeg var tirsdag morgen før operasjonen.

Jeg har en viss fobi mot sykehus, legekontorer, legevakter og alt som ligner på sånt, og alt og alle som jobber på sykehus eller tilsvarende, noe jeg er åpen om til helsepersonell (av erfaring har dette vist seg å være til stor hjelp for både meg og dem…). Den store ironien i dette er at jeg overhodet ikke er redd for sprøyter, det å ta blodprøver, eller det å få vaksine. Forstå det den som kan.

På lørdag ordnet vakthavende lege det slik at Svein fikk lov å være der hos meg, fordi jeg spurte om det var mulig i det hele tatt, med argumentet at det ville gjøre det mye lettere for meg å være der. Jeg fikk et digert (egentlig 2-manns) rom helt alene, og etterhvert fikk Svein også en seng på rommet. De gangene Svein var hjemom for å hente noe, eller skifte klær, var Svigermor hos meg på Ahus så jeg skulle få slippe å være alene og redd.

Skal nevnes her at jeg aldri har vært innlagt – det vil si, overnatta og hatt eget rom, på sykehus før. Absolutt alt rundt meg var nytt og skummelt, med andre ord. Lukta av sykehus, følelsen av å se opp på intravenøs-posene med antibiotika som drypper i takt med den bråkete klokka på veggen… Bare ideen om å sove i sykehusseng var ekkel.

Siden jeg har god erfaring med å være åpen om ting, sa jeg klart i fra til alt og alle som kom inn døra på rommet mitt at jeg har sykehusangst.

Og det hjalp en hel masse: Uten unntak har jeg blitt møtt med forståelsesfulle og snille mennesker som gjorde absolutt alt de kunne for å bedre min opplevelse av dette konseptet “innlagt”. De behandlet meg veldig pent, og de behandlet Svein like pent.

Disse menneskene har bidratt til å bedre min sykehusangst betraktelig denne helga: Å vite at det ikke er så farlig å være på sykehus, å vite at nattevakta faktisk er våken og er innom og ser til deg minst 2 ganger, å vite at den røde snora festa til senga di er til for at du kan nappe i den og spørre om ting. Å bli møtt med et smil og et ønske om å hjelpe etter beste evne. Det er betryggende.

Jeg måtte bli på Ahus til mandag ettermiddag.

Da jeg ble skrevet ut, leverte jeg en godteripose til en av sykepleierne som hadde passet på meg i nesten et døgn som tusen takk for at de behandlet meg så fint, og bidro til å bedre angsten min så mange hakk. Jeg fikk en klem tilbake :)

Nå har jeg prøvd å være innlagt på sykehus, jeg har forstått hvordan det fungerer, og jeg sitter igjen med følelsen av at “dette skal jeg klare greit” om det skjer igjen. Med forbehold om at jeg kan ramle tilbake til start hvis jeg må opereres igjen, da – det er fremdeles sjitskummelt.

… ja, og så fridde jeg til Svein, da. (Han sa “ja” uten å blunke.)

Operasjon og greier

by

1

På tirsdag var jeg på Ahus og ble operert. Det gikk greit… selv om jeg var et totalt nervevrak.

De var veldig forståelsesfulle for sykehus/panikkangsten min og Svein fikk lov til å være med helt inn på operasjonsstua til jeg sovna(!) Det er ting som gjerne er forbeholdt små barn. Evig takknemmlig til alle på teamet.

I går … kom det litt komplikasjoner, gitt. Har visst en infeksjon herjende i kroppen, så nå går jeg på en søt cocktail av smertestillende og antibiotika. Føler meg en god del bedre nå. Om enn litt mørbanka og sliten etter det hele.

Men – og detta er et gigantisk men – jeg overlevde min første operasjon ever. Det gikk greiere enn fryktet, selv MED komplikasjoner og angstanfall om hverandre.

Er litt stolt av meg sjæl nå.

Jeg gruer meg

by

1

Om tjue-fire timer kommer jeg til å være et totalt nervevrak.
Om drøyt tredve timer sitter jeg på Ahus og venter på å bli operert.

Jeg gruer meg.
Noe så jævlig.

Tåka av uro har blitt gradvis tettere siden torsdag ettermiddag; torsdag var siste dag på jobb før operasjonen (er sjukemeldt, veit du) og jeg er relativt sikker på at morgendagen kommer til å bli tøff. Greia er at panikkangsten min delvis trigges av dette med sykehus/helsepersonell/operasjon, og nå som det nærmer seg med sjumilsstøvler at jeg skal inn, blir også angsten mer …tydelig.

Jeg vil ikke detta her – sånn egentlig – …men, jeg veit jeg må bare bite tenna sammen og takle det og jeg veit det blir bedre etterpå.

Jævla Cystefaen

by

2

Du veit det blir en “sånn” dag når frokosten består av smertestillende med rød trekant på pakka…

Sååå… nå har nedtellinga til operasjon begynt for fullt: I morgen er det ei uke til jeg skal inn på Ahus. Gruer meg til sykehusopphold, gleder meg til å bli ferdig med den jævla cystefaenskapen – få den ut.

Er nå i 50% sjukemelding, siden ‘aktiv sykemelding’ tydeligvis er passé og ikke finnes lenger, og i dag var (heldigvis) en sykedag. Våkna og kjente det hogg til i magan på venstre side – der cysta er og gnafler ivei. Når jeg prøver å forklare hva slags smerte det er for Svein, så sier jeg at det minner stygt om knivstikk. I hele dag har den drivi på med det der, plutselig kjenner jeg “kniven” hogge til. Smertestillende tar den verste brodden, men jeg kjenner “kniven” likevel.

Mildt sagt lei nå.

Det som er hakket mer plagsomt enn rein fysisk smerte er den psykiske delen av det hele. Fordi det er ei cyste som gnafler ivei på en eggstokk medfører dette en del hormon-kødd innabords. Og her er det festlige: Bipolar lidelse er også hormon-kødd per definisjon – det er en fysisk defekt i hjernen som kødder med hvordan hormoner som styrer humør tolkes.

For å virkelig gjøre eventyret komplett er det også slik at disse to hormon-køddende greiene “stacker” – at jeg får begge deler på en og samma tid. Sagt på en anna måte: Bipolar-hormon-kødd + Cystejævel-hormon-kødd = Stine har humør som går alle tenkelige veier / er tilnærmet rapid-cycling-koko OG har konstant Snikende Ullteppe-angst på toppen av det hele.

Skal sies at jeg stort sett kræsjer av rein og skjær utmattelse når humøret svinger så mye som det gjør nå…
…og alt dette gjør at jeg er på minussida av humørskalaen for tida, har vondt, og er mer angstball enn høyst nødvendig.

Om å være drittlei

by

1

Jeg er drittlei av å føle meg som sjit. Drittlei av å være redd og sint og frustrert over egen kropp som nekter å samarbeide. Av å føle meg ubrukelig, av å kjenne depresjonen snike seg innpå meg, gjentatte ganger. Av å ikke funke.

Det er nå ca to uker igjen til jeg skal inn på operasjon for å fjerne cysta. Den har begynt å gjøre en hel masse faenskap med både kropp og hue for tiden, og det gnager kraftig på psyken. Så, jeg starter morgendagen med tur til Dr S (igjen) for å se på muligheter for aktiv sykemelding fram til operasjonen er gjort. Da har jeg i det minste nubbesjans for å få jobba det jeg kan.

Satte forøvrig ny personlig rekord da jeg fikk frikort allerede nå i februar. Hurra for meg…

Mens vi venter…

by

0

Så – det blir operasjon, da.

Var på kontroll av cysta på fredag, og fikk konstantert at den fremdeles er der, og fremdeles er uendret. Men – siden Dr I er ei likandes dame, så bestiller a operasjon for å få fjerna den, sånn siden den faktisk gnager på psyken min en del. Det å vite at man har noe slikt, og er i konstant frykt for at den skal gjøre noe sprell, er slitsomt… Dessuten er den småvond hele tida. Noe som stresser Toppetasjen enda mer.

Er nå tilbake på jobb igjen også. Har hatt et røffe par uker siden forrige post, og jeg fant det for godt å presse meg minst mulig. Skjedde sabla mye på en og samme tid, liksom. Hodet sa stopp. Greit å være tilbake igjen, for all del, men jeg kjenner jo at jeg er sliten ennå. Så, jeg må være litt forsiktig og ikke stresse meg opp for mye…

…Flink-Pike-syndromet hyler inni meg.

Vet ikke når operasjonen blir ennå, regner med å få brev fra Ahus i løpet av uka om alt det der. Bare håper at det ikke kræsjer med turen nordover i Påska. Det hadde jo bare vært perfekt… *sarkasme*